Thomas Drefvelin i kaféen
Thomas Drefvelin var en av artistene som hadde møtt opp, her i kaféen under oppvarming en halvtime før start.

Visekollektivet: Politiske viser på en ny måte

Visekollektivet i Oslo drives av musikere og politiske aktivister, og er blitt en organisasjon med et stort omland. Siden november 2015 har snart 60 forskjellige musikere og band spilt på visekveldene på Aktivisten Kafé. Viser.no møtte opp en torsdag i september, da ni håpefulle hadde skrevet seg opp. Et kvarter før start var det allerede fullt.

Plakat for VisekollektivetTekst og foto: Øyvind Rauset

Konferansier Sondre sa at formålet er å fremme kollektiv og folkelig kultur, en motkultur til musikkindustriens kommersielle fokus på profitt og stjerner.

– Vi vil ta tilbake den gamle vise­tradisjonen og tilpasse den vår tid, og bygge et aktivt, positivt og solidarisk musikkmiljø. Alt er organisert på dugnad.

Vedtektene lå utdelt på bordene, og jeg festet meg ved noen avsnitt som ikke er vanlig kost i viseklubber:

«Vi ønsker å bidra til mer politisk og samfunnskritisk musikk…  Vi har en videre definisjon av viser, noe som også innebærer akustisk folkemusikk fra andre land og verdensdeler… Vi håper også at Visekollektivet fungerer som en sosial arena. Vi ser at utfordringene med økt ensomhet i dagens samfunn også gjelder en del musikere, og ser musikken som et godt verktøy for å skape møtesteder der folk blir sett, hørt, inkludert og tatt på alvor.»

Sjøl har jeg til nå vært på tre vise­kollektivkvelder. De fleste synger viser uten noe spesielt politisk innhold, men det er et par ting som dominerer: De fleste synger på norsk, og de lager visene sine selv.

Der politikk dukker opp innimellom, er det ikke kampsanger av typen Slutt opp kamerat! Oftest mer stillfarne viser med det politiske mellom linjene, kanskje i en ironisk eller humoristisk setting. Eller sanger der man setter en samfunnsmessig problemstilling som det er opp til lytteren å tenke igjennom. Med andre ord: Politiske viser det går an å nyte, i tillegg til innholdet.Og med Pete Seegers ansikt på plakaten, vet vi hvor vi er kommet!

Jan SkogdalJon Skogdal, nyvalgt nestleder i Visekollektivet smilte bredt da vi møtte ham i pausen.

Fornøyd med besøket?

– Ja, det er over 40 og vi har sett en økende interesse – det er mange nye folk hver gang, men også noen som kommer om igjen. Det er en god ting, det er med å bygge opp en kultur og et miljø. Men det jo flott at det kommer stadig nye, og mange av dem opptrer også.

Politiske viser: Dere forlanger det ikke av artistene, men vil gjerne at den politiske visa får en renessanse?

– Miljøet for det må bygges. Vi stiller ikke noe krav, men prøver å oppmuntre til det. Det er lov å mene noe, iallfall hos oss. Og det er noe vi håper på mer av!

Skodal håper også at de skal få til visekveld hver uke, men det er litt mer inn i framtida.

Utafor traff jeg også to publikummere, Oskar Nordbø og Fredrik Våland.

Oskar og FredrikDere er her for annen gang. Hva får dere til å komme hit?

– Det er nok litt på grunn av plakaten, og jeg har ei venninne som anbefatle det . Og så holder vi litt på med viser sjøl. Da blir det inspirerende å få høre andre, det på en måte trigger deg sjøl. Og det er kjekt å se at det fins andre enn en sjøl som holder på med dette!

Dessuten visste vi at de spilte protestviser her, de har en egen estetikk som iallfall jeg setter pris på, sier Oskar som selv er låtskriver og spiller i et viseband sammen med kameraten Fredrik.

Og du, Fredrik, hvordan oppleves Visekollektivet?

– Det er jo en fin atmosfære når det er så koselig og trangt, og du sitter så nær artisten at du får teksten godt servert. I dag var jeg faktsik litt redd for å gå inn, det var så mange. Men det var kjempefin kontakt mellom artistene og tilhørerne.

Har dere noe inntrykk av om viseinteressen er i ferd med å ta seg opp blant unge folk igjen, som på syttitallet?

– Nå har ikke jeg levd på syttitallet, sier Oskar. – Jeg opplevde nittitallet og da var det ikke mye snakk om det, andre ting sto på dagsorden. Men min interesse har bare vokst og vokst, og man går i de miljøene som tenker på samme måten. Og når Stein Torleif Bjella herforleden klarte å fylle Rockefeller, så sier det jo litt, og du har folk som Erlend Ropstad som spiller på store festivaler. Så det er en økende interesse, kanskje ikke blant de skikkelig unge, men blant dem rundt tjueårene tror jeg det er det, sier Oskar, før vi går inn igjen og konserten fortsetter.

 

 

Nomzi Kumalo og Embla Maria O'Cadiz Gustad.
Fra en visekveld i juni: Nomzi Kumalo og Embla Maria O’Cadiz Gustad. Foto: Jan Skogdal.

(Publisert 14. sept 2016, oppdatert 26. sept.)