Sigrun Loe Sparboe lager låter med tyggemotstand

Sigrun Loe SparboeSigrun Loe Sparboe. Foto: Inge Bjørn Hansen.

Sigrun Loe Sparboe startet sin karriere med engelske tekster i et «kjøkkenband» før hun i 2013 gikk over til å gi ut egne sanger på norsk. Debutplata falt i svært god jord hos de fleste anmeldere, og nå er hun ute på lanseringsturné for oppfølgeren. I mellomtida har hun vært utvalgt artist på Gitarkameratenes sommerfestival i fjor og varmet opp for Lillebjørn Nilsen på Rockefeller i juli 2015.

Øyvind Rauset

– Selv om The Kitchen Band nå er historie, må jeg si at den erfaringa jeg fikk i den tida er noe jeg har tatt med meg og som jeg har vokst på. Mange venner og kolleger har gått på musikkhøgskoler og lært fra de var små, mens jeg begynte ikke med gitaren før jeg var 19. Jeg kom med i et band, og vi kalte det Kitchen band for å reflektere at vi ikke tok oss selv altfor høytidelig. Siden jeg ikke hadde musikkutdanning, hade jeg ingen idé om hvordan en meldi «skulle» bygges opp eller hva slags akkorder som passer godt i lag. Så jeg trur at mange av sangene fikk en originalitet, og jeg får stadig tilbakemeldinger på at det er melodier man ikke «har hørt før». 

Etter at jeg begynte å skrive på norsk, føler jeg at jeg har vokst som låtskriver. For meg er visesang historieformidling. På engelsk kan du komme unna med en slapp tekst bare melodien er fengende, men jeg kunne ikke ha sunget det i dag. Jeg trenger at det er et innhold, noe å formidle. Jo mer jeg skriver, jo artigere blir det: Leke med ord, bruke mine egne historier og lage parallellhistorier. 

Og det får jeg respons på: Det er låter med litt tyggemotstand som betyr noe for folk og berører dem. 

Det er litt fascinerende at du klarte å lage ei plate som fikk Gitarkameratene til å åpne ørene. For de har hørt det meste. Hva tenker du selv?

– Jeg blir jo helt ydmyk over at jeg fikk spille på denne første visefestivalen deres i Sandefjord, med disse artistene jeg har følgt med på i så mange år og ser så opp til, som Stein Torleif Bjella, Siri Nilsen og Daniel Kvammen, og selvfølgelig Gitarkameratene, som jeg har hatt et forhold til hele livet. Jeg er veldig takknemlig for dette, og det kan hende at det gjorde det lettere å få kontakt med plateselskapet Grappa. Og de har faktisk betalt hele utgivelsen.

Sigrun på Kafé Lyst

Sigrun på Kafé Lyst. Foto: Øyvind Rauset.

Har du kjent forventningspress, eller «second album-noia» etter den fantstiske responsen på den første norske plata? Når the Famous Last Words skrev om den at den var «perfect», hvordan følger man opp det?

– Med den første plata hadde jeg ingen forventninger, og trur ikke mange andre hadde det heller. Jeg hadde droppa alle regler for hvordan en poplåt skulle høres ut, og ignorerte det jeg regna med at folk ville ha. Jeg la det fra meg, og begynte å skrive låter slik jeg selv vil ha dem, men lurte av og til på om det ble for rart eller pussig. 

Da jeg skulle spille det inn, fikk jeg kontakt med to fra bandet Kråkesølv, et poprock-band fra Bodø. Det var produsenten deres, Martin Bowitz og trommisen, Jørgen Smådahl Larsen, som også spiller bass på plata. Fordi ingen av dem har laget en viseplate før, hadde de en veldig åpen og ny tilnærming til både sjangeren og låtene. De likte det særegne i mine låter og akkordføringer og tatt vare å det – de har undebygd det istedenfor å gjøre det strømlinjeforma og «radiovennlig». Til gjengjeld har vi i produksjonen henta mye inspriasjon fra folk-artister på 70-tallet og lyd de brukte i sine produksjoner.

Likevel er det ikke blitt noen «sær» resultat, jeg får stadig positive tilbakemeldiger fra folk på konsertene, også dem som i utgangspunktet tror de misliker viser!

Plata fikk så enormt bra respons, at da jeg skulle igang med den nye, følte jeg meg sikrere på meg sjøl og hvem jeg er som artist, jeg har fått en trygghet på låtene etter å ha spilt mange av dem live før jeg gikk i studio. Så jeg tankte aldri under prosessen at «Å dette blir den vanskelige andreplata»! Det er jo også egentlig den femte utgivelsen når vi regner med de engelske fra Kitchen Band-tida.

Først da jeg var ferdig, begynte jeg å få litt frysninger med tanke på om kritikerne ville rynke på nesa. Så jeg ble veldig glad da jeg så at de førte anmeldelsene som kom, har vært veldig positive. Musikknyheteter ga 8 av 10, og idag skal den under lupen i Norsk på Norsk (og der fikk den en femmer, red.anm). 

Det er jo ei annerledes plate nå. Den er mer variert, noen låter har mer dramatikk i seg og trengte et større arrangement. Det kjente jeg da jeg skreiv dem: «Åh, her skal det bruse litt» så den nordnorske råskapen skulle komme litt inn i produksjonen. Sist hadde jeg ikke like mange låter av det kaliberet og hadde ikke behov for å male så kraftig med penselen. Visebegrepet er vidt, og jeg syns man må få lov å bruke trommer og andre sterke virkelmidler selv om det er visemusikk. Men så har du også noen rolige og helt «tradisjonelle» viser.

• Du er midt i en lanseringsturné, hvordan går den?

–Det har nå vært 8 konserter på 8 dager, så det har vært som en lanseringsfest ei uke til ende. Det var to store konserter med fullt band i Harstad Kultur og på Cosmopolite i Oslo, ellers er det meg og to faste musikere i en trio på mindre viseklubber, som f.eks i Salangen der Inger Strand tok imot oss på en flott bryggekonsert med masse folk, helt nye lyttere som satt som tente lys. Stemningen var topp og vi ble så revet med at vi spilte i to timer! Dagen etter var vi på Maja Viseklubb, på «Antikvariatet» i Trondheim, også der tettpakket og flott stemning. Jeg trives godt på slike intimkonserter hvor du kommer nært på publikum og kan formidle historier. Et lyttende publikum gjør også meg bedre på scenen!

Turneen har jo tatt på, men Gud så artig det er! Nå er det ei uke fri før turnéen fortsetter på Andøya, og vi har flere konserter utover høsten. 

Sigrun Loe Sparboe i vinden

Sigrun i vinden. Foto: Inge Bjørn Hansen.

• Hva mener du med tittelen på plata?

– For meg er «Vindfang» et nostalgisk ord. På gamle hus er det det første rommet du kommer inn i, som gir deg ly for været utafor. Jeg tenker på det spm et bilde for hvordan jeg åpner døra for lytterne, men er obs på å ikke ta dem med helt inn det mest private, på soverommet. Men likevel, invitere dem inn i varmen!

Nyere hus har som regel ikke vindfang, for de er så godt isolert. Samtidig er ordet sammensatt av «vind» som er kjølig, uforutsigbar, og «fang» som er nært og personlig. Det som er spennende med å skrive tekster, er å se på, og dissikere ord og sette dem sammen igjen og finne nye betydninger. Jeg håper og tror at de som hører plata, vil kjenne igjen begge dise elementene, både det nære/varme og det mer viltre uforutsigbare. Jeg har alltid likt ordet vindfang i flere år og håpet at jeg en dag kunne lage ei plate som passa til å hete det!

Oppdatering 1. mars 2016: Sigrun Loe Sparboe ble tildelt NOPAs pris i åpen klasse for verket «Andres Klær». Den består av 40.000 kroner og et vakkert tresnitt. Gratulerer!

Publisert 2. mars 2016.
Artikkelen har stått i VISER nr 6.

Filed under: Arkiv, Artikler, Artistportrett Tagged with: . - permalink.

Skriv en kommentar