Pt-petit: Streets of London, Paris and Oslo

Pt-Petit logo

Ralph McTell er en ruvende kulturskikkelse, og ikke bare i britisk visesang. I et halvt hundre år har han vært med de fleste steder der tekst og musikk i den lavmælte genren foredras. Hans «Streets of London» har i min bevissthet samme engelske status som «Calle Schewens vals» i Sverige, eller «Ne me quitte pas» i Frankrike. I motsetning til Evert Taube og Jaques Brel er Ralph McTell ennå meget oppegående.

Pt – Per Gunnar Bjørholt

Plateomslag Streets of LondonJeg har fremdeles et slitt LP-album med et ungdommelig portrett av McTell på omslaget, hvor et av sporene er «Streets of London». Over 200 trubadurer har spilt inn denne sangen etterpå, blant annet vår egen Finn Kalvik. Min egen favoritt blant de mange fine McTell-visene er den glitrende «The Girl from the Hiring-fair». Jeg trodde lenge at den var en av de mange subtile engelske folkevisene, umiskjennelig britisk, der hvor ord og toner går opp i en høyere enhet. Men nei da, både tekst og melodi er signert Ralph McTell.

Det ligger betydelig informasjon om Ralph McTell på nettet. Opprinnelig heter han Ralph May. Hans fine gitarteknikk bygger blant annet på amerikansk blues, f. eks. Blind Willie McTell, og derav kunstnernavnet, ifølge Wikipedia. Der står det også mye annet interessant å lese om en trubadur, som både har vært utrolig produktiv, og som fremdeles fryder sitt publikum rundt omkring.

Nyere bilde

Ralph McTell

Redaktør Terje Svendsen i vår kjære lokalavis Østlandsposten er ikke bare bladfyk. Han skriver også fine viser med lokalt tilsnitt og med allmenne tema. Visegruppa Dr. Nielsen har, med Svendsens stoff, markert seg sør i Vestfold. Redaktør Svendsen var en tur i Irland i vinter, og da han kom hjem, skrev han en liten kronikk i sin avis. Der fortalte han at han på turen til Dublin også hadde fått med seg en konsert med Ralph McTell, og så vidt jeg forsto inngikk også bravurnummeret «Streets of London» i repertoaret. Ved introduksjonen av visa hadde McTell fortalt at egentlig handlet ikke visa om fillefransene i Londons gater, men dem han hadde møtt på gater i Paris. Som den høflige brite han var (og er), følte han det blei feil å omtale skyggesider i et naboland, så derfor blei det ikke «Streets of Paris», men «Streets of London».

Like etter lesningen av kronikken i ØP, skulle jeg selv til Paris for å oppleve den så flittig besungne «Le ciel de Paris», den tidlige våren, cafélivet, visekunst, fransk kjøkken m.m. Turen blei grei nok, den, med fint vær, og passe doser av det meste. Men i ettertid er jeg blitt slått av hvor mye jeg også så byen gjennom Ralph McTells briller. Et halvt hundre år etter at han første gang sang om dem, var de gamle tiggerne fremdeles et markant innslag i bybildet, og på samme måte som i Oslo, med innslag av junkies og mørke kvinner med skaut og et pappbeger foran seg med noen skarve mynter i.

Inntrykkene fra Paris har hittil avstedkommet 15 viser, og nok stoff til et nytt album. Om det blir en realitet, blir det neppe av det lystige slaget.

Ralph McTell

Blant mine favoritter er engelske McTell,
og visa «Streets of London» er en universell.
Men nylig fikk jeg høre at den på snedig vis,
i sin tid blei forandra til London fra Paris.

En kar jeg kjenner, hørte i Irland Ralph McTell,
med 50 år i bransjen og fortsatt aktuell.
Jeg trodde ikke engelskmenn i Dublin helt gikk an,
men tydeligvis gjelder ikke regelen for han.

McTell sang sine viser, som vanlig med bravur.
Han er jo for den indre harde kjerne, kultfigur.
Hans hjerte banker ennå, og øynene hans ser,
som da han skrev om jenta «From the hiring fair».

Selv sitter jeg og titter på Pointe de Rivoli.
Paris har inspirert til forskjellig poesi,
om Seinen, le printemps, og ikke minst om le ciel.
Jeg ser på tiggergubbene og tenker på McTell.

 

Publ. 6. nov. kl 19.

Filed under: Artikler, Omkring, Petit Tagged with: , . - permalink.