Låtskriving som universitetsfag

Låtskriverkveld

Låtskriverkveld på Universitetet i Agder, med både låtskriver- og musikkstudenter.

I Norge har vi lenge vært misunnelige på Sverige med sine mange viseskoler der også mange norske artister har fått en faglig start i livet. Men siden 2015 kan man i Norge studere låtskriving på universitetsnivå!

Øyvind Rauset

VISER møtte Askil Holm, faglærer på det nye Låtskriver-og artiststudiet ved Rytmisk linje på Universitetet i Agder, for å få vite mer om hva dette går ut på.

• Så vidt jeg har skjønt, er viser en integrert del av undervisningsopplegget? 

Askil Lænd Holm (35)
Askil Holm
Spellemannspris-vinnende norsk artist, musiker, låtskriver og plateprodusent fra Namsos.
Han har bakgrunn fra mange band og har en CV på flere kilometer. Ble landskjent med gruppa Attack i 1995 da de vant en NRK-konkurranse for ungdomband. Enda mer kjent ble han med gruppa Lind, Nilsen, Fuentes, Holm som av pressen feilaktig ble kalt «Nye Gitarkameratene». De fikk Spelle­mannspris for Årets Hit i 2006 og solgte til 9-dobbel platina i 2006 med 290 000 eks.
Han har også utgitt en bunke med egne plater, sist Midt i starten av livet fra 2014. Fra 2015 er han faglærer på Låskriver- og Artiststudiet på Universitetet i Agder.
Hjemmeside: askilholm.com.

– Vi kalte det et Låtskriver og Artist-studium for å ikke begrense opplegget for mye til én sjanger. I motsetning til for eksempel «Singer/songwriter-» eller «viselinje». Jeg ønsker at låtskriverstudiet skal være så bredt at det er plass til alle sjangere, med fokus på tekst og skapende låtskriving, men der vi ikke gjør som universitetene ofte har gjort gjennom å sette høyt inntaksnivå på instrumental­ferdigheter. De får en tilpasset prøve der de skal spille en minikonsert, vise demoer fra studioarbeid og et intervju.

Vi har valgt å basere dette på en kombinasjon av hva de skriver av tekster og melodier, harmoniforståelse, historie, kunnskap om sanglyrikk, muntlig poesi, fokus på tekstene og sanglyrikkens vei inn i den rytmiske musikken, samt prøvd å bygge ei bru til det nordiske litteraturmiljøet på Universitetet i Agder. Jeg føler dette har vært litt mangelfullt fram til nå.

•  Fokuset på nordisk litteratur, kan du si litt mer om det?

Håvard Rem har kommet med innfallsvinkelen om at det har vært for lite av sanglyrikken i litteraturhistoria. Med tanken på det i bånn, har vi fått med oss Bjarne Markussen som har gjort mye på den svenska visetradisjonen og på norske barnesangskrivere som Knutsen og Ludvigsen. Vi har jobbet sammen med Svein Sletta for at sanglyrikken skal få en enda sterke posisjon i litteraturstudiene. Han kom og inviterte oss til å kjøre kurs sammen med Nordisk litteratur nå i vår for å se om vi hadde sammen­fallende interesser.

Det handler altså om å ta sang­lyrikken inn i universitetene og få fokus ikke bare på det skrevne, men også de muntlige tradisjonene. Det går på alt fra middelalderballadene til trubadurtradisjonen til folkevisene og fram til nå.

Dialekter

Jeg kommer fra en visetradisjon i Trøndelag som blei en rocketradisjon, med meningsbærere som Rotmo/Vømmøl, Åge Aleksandersen og Terje Tysland. Nå ser vi en oppblomstring av den samme trenden. I alle dialekter popper det opp visesangere/ låtskrivere og meningsbærere som dyrker sanglyrikken og gjør de forskjellige dialektene mere kjent, som Tønes, Erlend Ropstad, Daniel Kvammen. Det er på høy tid at ting på disse dialektene trekkes inn i nordisk litteraturhistorie som del av den muntlige tradisjonen.

Dialektene fikk en sterk posisjon i Norge fordi vi var uten et eget skriftspråk i mange hundre år – «dansketida». I den tida fikk de dialektale forskjellene i norske småsteder svært stor betydning. Nynorsken bidro også til det samme.

Hilde Norbakken og Askil Holm

– Vi skal utstyre låtskrivere med verktøyet de trenger for å skrive musikk, men den kunstneriske åren må de ha med seg selv, sier Hilde Norbakken og Askil Holm, initiativtakere til den nye låtskriverutdannelsen ved UiA (foto fra UiA’s hjemmeside).

Musikk og litteratur

Vi fant ut at om vi skulle starte en universitetsutdannelse, måtte det være forankret både i den musikalske og litterære tradisjonen. Her kan det oppstå uenighet, fordi en som har litterær bakgrunn kanskje vil dele inn utviklingen og trekke de lange linjene på andre måter enn en som har jobbet med musikalske tradisjoner. Men dette gir også dialog, og vi får belyst utviklinga fra forskjellige vinkler.

Visa har aldri vært større

• Hvordan tar dere opp vise-sjangeren i studiet?

Jeg mener at visa er som et hjerte som banker i mange sjangere. Jeg finner den både i jazz, hip-hop, rap, r&b, blues, rock og pop, og selvsagt i folkemusikken. Visa har aldri vært større! Den er som jordsmonnet, som de andre sjangrene har vokst utifra. Visa har aldri vært mer vital enn i dag. Men de politiske visene er det mindre av nå, og visa møter en del utfordringer i det at folk har fått dårligere lytte-tålmodighet enn før, og at viser har måttet vike for musikktyper der repetisjon er et viktig element.

For meg er det ingen forskjell mel­lom en visekomponist og en låtskriver. For meg er «låtskriver» endt opp som uttrykket for alle som driver med skapende sangskriving.

Visa har, om en ser stort på det, blitt større og større og kommet i stadig flere innpakninger. Den er så formbar fordi den har historiefortelleren i bunn, og den må ligge til grunn i alle sjangere, tenker jeg. Hvis ikke, vil ikke folk knytte seg til den.

Visa er litt som Shakespeare: Den har et grunnansikt, og så kan du ta på den forskjellig masker. Og nettopp det er interessant med viseformen. Vi snakker om dette på skolen: Hvor går grensa mellom viser og salmer, og moderne poplåter for eksempel?

Noen tror at visa er blitt stående igjen på et historisk nivå og blir stigmatisert for det, men jeg er ikke enig. Når Beatles ga ut sanger som Eleanor Rigby, er det visa som ligger til grunn, ei fortelling om mennesker og deres historier.

Studentene på scenen

Fra scenen på Havna Hotell Tjøme der studentene presenterte hver sin låt foran et publikum av profesjonelle låtskrivere fra NOPA. Nesten alle framførte hva som kan kalles ei «vise». Foto: Øyvind Rauset.

I dag tror jeg publikum sorterer musikken mer ut fra stemning enn ut fra sjanger. Spotify og de andre strømmetjenestene passiviserer folk på noen måter, men aktiviserer dem på andre. Folk er blitt mer utforskende i sjangere. Det gjøres så enkelt å bare klikke på «morgenkaffe»-spillelista eller f.eks «politiske sanger»-lista. Men samtidig gir dette visa en ny mulighet fordi den opptrer i nesten alle de stemningsleiene som spillelistene er laget for, og dermed får flere høre dem!

Historieforteller-tradisjonen innenfor den episke litteraturen og sanglyrikken er veldig tett forbundet. I skoleverket idag er nok både språkopplæringa og musikkundervisninga for ensidig. En skulle klart å forene språk og musikk i skolen sånn at ungdommen får et naturlig forhold til fortellertradisjonen i musikken – på samme måte som når de skriver stil i språkundervisninga – men det er falt ut av skolen i dag.

Få plasser – motiverte studenter

• Dere slipper inn bare 5 studenter. Noen plan om å utvide med flere plasser?

Vi tar inn mellom 4 og 6 hvert år – dette handler om universitetsutdannelse som det skal være litt rift om å få. Det handler ikke om at opptakskravene skal være skyhøye i forhold til det tekniske, men vi ønsker å ha veldig motiverte studenter! Det skal ikke bli et studium for «alle», men være for dem som virkelig er motivert.

Rytmisk Konservatorium i København tok inn 8 på ei lignende linje, og de sa at «det er det vi kan forsvare for å få til en god undervisning for hver enkelt». Samtidig må vi se på hvilke muligheter folk skal ha når de kommer ut fra studiet.

Vi ønsker søkere fra alle leirer og sjangere. Vi vektlegger både hva folk skaper og hvordan de framfører det, engasjementet, men har nok større vekt på tekst enn mange andre institusjoner som jobber mer mot lydproduksjon og tekniske ferdigheter innen data og musikteknologi.


Lars Møll Kleiven

Lars Møll Kleiven framførte ei stemningsfull og «annerledes» vise fra scenen på Havna Hotell. Teksten er det han bruker mest tid på. Foto: Øyvind Rauset.

Lars Møll Kleiven, student

• Hva syns du er det viktigste med dette studiet?

– En sammensetning av mye rart vil jeg si. Å komme sammen med andre folk som spiller, og merke mangfoldet. Det er mange flinke folk på musikklinja.

Vi har også låtskriveraftener med flere til stede. Vi har et fast samspillsband med 5 musikere som hjelper oss å arrangere låtene å fremføre dem for publikum.

Det å få tilbakemeldinger fra dyktige folk som Ole Paus og Håvard Rem er også helt uvurderlig. Det er litt vanskelig å sette fingeren på noe spesielt, det er helheten som betyr mest.

Helt siden videregående har jeg vært i tvil om jeg skulle satse på musikken eller gå for noe mer «fornuftig» som ingeniør, for eksempel. Jeg har søkt ingeniørutdannelse flere ganger men slått det fra meg. Dermed står jeg med musikken som jeg nå har drevet med i 3 år, først på folkehøgskole og så her. Men det er kanskje ikke så dumt? Jeg er glad for at jeg har valgt det jeg har gjort, og selv om jeg hadde blitt ingeniør, ville jeg ikke sluttet med musikk!

• Hva er enklest, å lage melodi eller tekst?

Det enkleste er nok melodien, teksten er det som tar mest tid! Det er ikke alltid så mye arbeid – noen ganger kommer det bare med én gang, men av og til kan jeg sitte litt med en sang og så må jeg legge den fra meg en stund og ta den opp igjen seinere. Da tar det tid å utvikle den tekstbiten, så jeg trur kanskje det er det jeg bruker mest tid på når jeg lager en sang.

 

Først publisert i VISOR nr 7, mars 2016.

Filed under: Artikler Tagged with: , . - permalink.