Et renhekla album fra Hekla Stålstrenga

Ventetid - Hekla Stålstrenga

Hekla stålstrenga sin nye CD er en gjennomført utgivelse, ikke minst tekstmessig. 

Arne Ivar Hanssen

Ventetid er Hekla stålstrenga sitt femte album, halvannet år siden den forrige. Bak seg har de tre spellemannsnominasjoner, én pris som årets folkemusikere og et utall radiospillinger. Det kommer ikke til å bli færre med denne CD-en.

Ventetid er ikke verdens mest originale tittel på et album, men ifølge bandet selv henspiller tittelen ikke bare på ventetiden frem mot ny plate, men også på familieforøkelsene som har vært siden forrige utgivelse. Det er påfallende mange «barnesanger», for å bruke uttrykket helt feil, på albumet, deriblant Halvdan Sivertsens «Barn som spør» og «Sang ved sengetid» av Tove Ditlevsen. Teksten er fra den danske forfatterens diktsamling «Kvindesind» fra 1955 og oppleves like aktuell i dag, både på bakgrunn av den historiske konteksten og gjennom nytolkning i lys av en pågående flyktningestrøm. Og der rører vi også borti albumets sterkeste side:

Hekla stålstrengas ensemble, med sitt akustiske og tidvis elektriske folk-pop- og viserock-uttrykk, er for gode musikere til at de noen gang kommer til å gi ut en dårlig plate. Men de skriver ikke selv, i alle fall ikke på denne utgivelsen, og på Ventetid er tekstmaterialet hentet utenfra. Da blir fallhøyden stor, og da bør det velges med omhu. Her ligger det som virkelig løfter Ventetid opp på et eget nivå. Stålstrengene har kombinert musikkuttrykket med et tekstmateriale som ikke bare inneholder en håndfull særegne perler, men også eldre tekster som aktualiseres på et helt eget vis.

Ikke minst Inger Hagerups «Eventyr», som her har fått tittelen «Akk o ve». Den kan gjerne høres på som en bitende kommentar til mye av dagens medieskapte kvinnesyn, internaliserte fordommer og en tragisk revitalisering av det feminismen kjempet mot. «Prinsesser trives best hos troll», skrev Hagerup i 1939, intetanende om at det mytologiske begrepet syv tiår senere skulle bli synonymt med bygdedyrets hat på internett.

Det oppleves litt befriende at den nordnorske dialektdrakten er brutt opp av tekster på både nynorsk og bokmål — samtidig som du finner Ola Bremnes «Vinter» og Malvin Skulbrus «Kom te meg». Sistnevnte er kanskje den låten hvor det gnistrer mest av melodi og arrangering.

At Hekla stålstrenga er et band med integritet, skinner gjennom i hver tone og hvert taktslag. Spilletiden i radio er vel fortjent.

 

Publisert 6. mai 2016.

Filed under: CD-anmeldelser, Musikkpolitiet Tagged with: , . - permalink.