Camilla Granlien: Kjære vennen min

Folkesangeren Camilla Granlien har gitt ut albumet Kjære vennen min. Her har hun laget et album med voklal folkemusikk innsamlet i Gudbrandsdalen for om lag 150 år siden av Ludvig M. Lindemann. Granlien presenterer et utvalg av materialet han fikk med seg fra reisene sine. Hun imponerer både som sanger og tekstformidler.

Per Jakob Skaanes

CamillaGranlienCamilla Granlien er en allsidig artist. Hun har vært med på mange utgivelser  både som soloartist og i diverse band-konstellasjoner. Hun har sitt eget Camilla Granlien Band. Hun har vært med i bandet Skrekk som er litt metal-inspirert og hun har vunnet landskappleiken i vokal folkemusikk hele tre ganger, for å nevne noe. På Kjære vennen min opptrer hun som soloartist. Her er en side om henne på Wikipedia.

Lindemanns innsamlinger

Ludvig M. Lindemann samlet inn store mengder tekster og melodier på sine innsalmlingsreiser i Norge for 150 år siden. Dette var ballader, skillingsviser, religiøse folketoner, stubber og bånsuller. Novus forlag ga i ut to store bind med tekster og melodier, i tillegg til en CD-rom hvor alt materialet var digitalisert. Viser.no har omtalt denne utgivelsen, Lindemanns folkeviser og melodier. Mange folkemusikere har arbeidet med Lindemanns stoff. Flere utgivelser har det blitt, bl.a. Ragnhild Furholt med albumet Lån meg vengjene.

Bånsuller og ballader

Granlien har har klippet og limt i ulike varianter av samme ballade, skillingsvise, etc. og satt det sammen til tekster slik at det blir en god historie. Notenedtegnelsene hans har vært et utgangspunkt for Granliens tolkninger. Men Granlien og musikerne har rimeligvis ønsket å levendegjøre materialet på eget vis.

Granlien har tatt med en folkemusikklassiker, får vi kanksje si: Horpa, som også går under navnet De to søstre. Den er katalogisert som TSB A 38, for dere som er interessert i varianter av denne.  Denne er spilt inn av mange og det kan være moro å lytte til de forskjellige variantene. Folque spilte den inn på debutatbumet med samme navn i 1974 og Aurora Borealis og Øyonn G. Myhren viet et helt album til Horpa i 1997.

camillagranlien2Et av de flotteste sporene på denne utgivelsen, er en eldgammal folkevise, Grønbergvisa, balladen om kjempa Grimborg (TSB D 61b) med trøorgel og kontrabass. Visstnok ikke eldre enn 1700-tallet, selv om den i formen synes langt eldre. Det står om den i verket Norske middelalderballader (bind 2 side 48 ff.). Selve melodien i tillegg til måten den er arrangert på gjør at den her har et enormt “sug” i seg, særlig når man kommer til omkvedet. Helt avgjørendet for spenningen som bygges opp i omkvedet, er stemmen hennes. Jeg får litt av samme følelsen som når man spiller i det lyse registeret på ei hardingfele eller en gresk bouzouki når hun drar på. Det er en piskesnert her, noe kompromissløst over stemmen hennes når hun drar på, som har en likhet i slike instrumenter.

Samtidig, når hun vil være var og myk, synger ingen bånsuller som henne.  Albumet åpnes og avsluttes med bånsuller. Åpningssporet er morsomt, nesten med spilledåse-komp, en bånsull etter Mari Pedersdotter Øvrebø. Avslutningssporet på Kjære vennen min er en liten samling bånsuller, Spring umkring og Sulli lulli, aldeles nydelig. stemmen går over til å bli et instrument, gli organisk inn i lydbildet i “samsang” med antakelig Isa Caroline Holmesland på fele. Først unisont, deretter tostemt hvor fela legger seg en ters over og så litt sulling helt til slutt. Så enkelt, og så vakkert avsluttes denne bånsullen.

Vilje til å utforske lydbildet

Granlien har med seg Jo F. Skaansar på bass, Andreas Utnem på piano og en strykerkvartett bestående av Isa C. Hoslesland og Lise Voldsdal på fiolin, Ragnhild Hammer på bratsj og Jan-Øyvind Sture på cello. Arrangementene med piano og kontrabass med jazz-musikerne er de svakeste i mine ører. Det er spennende at hun eksperimenterer med arrangementene og utfordrer oss møte med de gamle tekstene og melodiene Lindemann har samlet inn. Flere av arrangementene er moderne og utypisk for “tradisjonen” tekstene er hentet fra. Dette er forfriskende på mange vis, samtidig som enkelte elementer kanskje forblir fremmedartede i noens ører.  Det er noe med “jazz”-signaturer i enkelte klanger og toneløp som vanskelig glir naturlig inn i lydbildet sammen med endel tradisjonsmateriale. Jeg får litt samme følelsen som på albumet Black is the color of my true loves hair.  Noen treffer meg og noen treffer meg ikke, men treffer trolig andre. Godt gjennomarbeidet og velspilt.

Camilla Granlien har hjemmeside, Facebook-side og hjemmeside. Du kan kjøpe/lytte til albumet på iTunes, Tidal eller andre strømmetjenester.

Camilla Granlien: Kjære vennen min.
Talik records. 2015.

Filed under: Arkiv, Bokanmeldelser, Musikkpolitiet Tagged with: . - permalink.

Skriv en kommentar