”Tusenmeterblikk” av Frank Skovrand byr ikke på de store overraskelsene, men på lyttevennlig viserock

Som visesanger er Skovrand kanskje et relativt nytt bekjentskap for mange. Han har lang merittliste som skuespiller, fra TV, film, teater og reklamesnutter. Som musiker ga han i 2009 ut debutalbumet ”Hotellmorgen”; årets ”Tusenmeterblikk” er hans første utgivelse med egne tekster.

CD-omslagArne Ivar Hanssen

Låtene har kvaliteter, godt arrangerte som de er, både med strykearrangement, banjoplukking og ukulele. Men genren er uten tvil viserock, og særlig rytmeseksjonen oppleves som drivende god. Melodimessig går det mye i dur hos Skovrand. Du blir ikke nedstemt av et slikt album. ”Tusenmeterblikk” er kanskje ikke så langsynt som tittelen skulle tilsi, men direkte nærsynt er det heller ikke.

Tekstene er personlige, de fleste selv-orienterte, uten at det skal tolkes i negativ retning. Men når du kommer til sluttsporet ”Ballade nr. 19” og visesangerdikterartisten dukker opp som tema for fjerde gang, stiller Skovrand seg altfor lagelig til for hogg. Da blir ”Tusenmeterblikk” et album man etter hvert unnlater å høre i full lengde, men foretrekker å plukke enkeltspor fra.

Selvironien i ”Siste reis” retter opp litt av inntrykket. Her oppgis ”Tord Akerbækk m/venner” som tekstforfattere, og låten forteller en historie som man kanskje i første omgang frykter ender opp i dusinvare, men som har en vittig plassert punchline likevel. I ”En vise om livet” er imidlertid åpningen klisjémessig uten at resten av låten klarer å vri det til et poeng, og da faller det hele littegrann sammen. Når både den og ”Masken” har rimene ”gang – sang”, i samme rekkefølge og i etterfølgende linjer, er det stereotype litt for påfallende.

Åpningslåten ”Verdenspilot” er skrevet av Øystein Karlsen. Da er det litt betegnende at man sitter med følelsen av at autopiloten er koblet inn på resten av albumet, for det blir innimellom mye likt, det er jevnt, men heller ikke de store overraskelsene.

Men kursen er stødig, og du plages hverken av turbulens underveis eller noen hard landing til slutt.

Filed under: CD-anmeldelser, Musikkpolitiet. Bookmark the permalink.

Skriv en kommentar