Where have all the protests gone?

Ragnar OlsenVi har bedt Ragnar Sør Olsen om å skrive om protestviseklulturen før og nå. Han er en av de få i Norge som i dag jobber med politiske viser, og er meget produktiv, både med visekabareter og plater. Se bl.a vår anmeldelse av hans nye CD “Et fjell av sølv” om historien til gruvearbeiderne på Kongsberg, og hør musikk av ham i vår Visekasse.


Er sangen som våpen og varsko foreldet og umoder­ne? Eller er det bare slik at den rett og slett drukner i andre former for utspill fra bloggere, Facebook, Twitter, et uttall lobbyister, informasjonsrådgivere, en gjeng halvfunderte eksperter, organisasjoner og politiske fraksjoner?

maleri

Woody Guthrie, “the grand old man” i USAs arbeidersang.

Ragnar Sør Olsen

Det var nok enklere for oss som begynte å klimpre på 60-tallet, og som fikk tradisjonen etter Woody Guthrie og alle de andre rett i melkeglasset. Joe Hill, Pete Seeger, Tom Paxton, Bob Dylan, Phil Ochs, Joan Baez, Buffy Sainte-Marie, John Lennon. De er mange som i sin tid modig har tatt luven av makt og myndigheter med sin sang. Tekstene var, foruten et skarpladet alvorsord, gjerne ispedd en god porsjon ironi, humor og satire. Ta Phil Ochs for eksempel (1940–76). Etter hans død ble det avslørt at FBI hadde en mappe på 410 sider om han. Ochs ga ut i alt 8 album. Et av dem ligger alltid i beredskap på platespilleren her hjemme. Du må bare søke han opp på nettet og få med deg den gripende historien om en av de største protestsangerne i nyere tid, som dessverre valgte å forlate oss så alt for tidlig. Det het seg på 60-tallet at en poplåt var til høre på, mens ei vise, den skulle lyttes til. Håper det er sånn enda? Haugevis av radiostasjoner over der spilte protestvisene og drøssevis av aviser skrev om det og gjorde kamp­sakene tilgjengelig der ute til forargelse for presidenter og regjeringer. Victor JaraNoen har kommet i skade for å mene litt for mye på feil tid og sted, og har måttet lide for det. Vi glemmer ikke mordet på Victor Jara i Chile 1973, han som sto opp mot juntaen. Jara har vært en viktig inspirasjonskilde for en rekke skandinaviske visesangere. I 1977 gav Cornelis Vreeswijk ut ei skive med sanger av Victor Jara omdiktet til svensk. Jan Hammarlund skrev også om ham. Lillebjørn Nilsen har blant annet skrevet en fantastisk minnesang som heter Victor Jara og gjendiktet Jaras sang, Luchin. Utgivelsene er så absolutt  et godt referansepunkt for inspirasjon. Free Tibet, en støttegruppe med base i London, har nylig kommet med en  urovekkende melding via The New York Times’ journalist, Edward Philip, 14.juni 2013: To tibetanske musikere ble for ca et år siden anholdt av kinesiske myndigheter for å ha gitt ut The Pain of an Unhealed Wound, et album med protestsanger. De ble begge dømt til to års fengsel. De to musikerne, Pema Trinlay, 22, og Chakdor, 32, er begge fra Ngaba i Sichuan-provinsen. Albumet har 12 sanger, som blant annet gir ros til Dalai Lama, den landsforviste åndelige leder for tibetanerne. Det er også en hyllest til tibetanermunker som har satt fyr på seg i protest. Og først nå har nyheten lekket ut. James Brown albumJames Brown, også kalt the Godfather of Soul, er et sterkt eksempel på at en fra en annen musikalsk sjanger enn folk klarte å slå gjennom på slutten av 1960-tallet med Say It Loud. En politisk tekst i kampen for de svartes borgerrettigheter i USA. Han sang: «Si det høyt, jeg er svart og jeg er stolt». Say It Loud ble en megahit som slo politiske gnister i en call-and-response stil, og som ifølge Dorian Lynskey, musikkjournalist i the Guardian,  ble en katalysator mellom svart og hvit, og brakte en ny bølge av etnisk bevissthet inn i popmusikkens verden. Ragnar OlsenMen – med alderen blir det kanskje mer naturlig å formulere seg som en sindig sangpoet i stedet for en sint ung mann, som i Åran går av Ragnar Olsen og Boknakaran? Protestsanger beveger seg nå engang i et landskap mellom kunst og politikk. Det er i god tradisjon om en visekunstner engasjerer seg og rister likegyldigheten av folk. Det kan og være beleilig å minne om at mange til vanlig ikke skiller en artists protestsanger fra hans/hennes andre sanger.

Hva og hvem har fortjent din eller min oppmerksomhet i ei protestvise?

Politikere som ser ut til å tenke mer på å sno seg enn på samfunnets beste? Eller grådighetskulturen og kapitalismen, der penger er fundament for premissene og styrer prinsippene? Fra tidligere har både Bjørnson, Wergeland og Ibsen fremstått som  samfunnsrefsere. Så man er i godt selskap. I tillegg har våre mest profilerte visesangere gjennom deler av sin karriere tatt sjansen på å stå opp mot nedbrytende og tåpelig politisk tankegods og urett i ­poetisk forstand så vel som i dir­ekte ytringer fra scenekanten. En av våre mest folkekjære visesangere var for noen år tilbake såpass raus at i stedet for å kaste bort ord, spanderte han like godt en full halvliter i hodet på en folkevalgt.

Nyansert og basert på ­kunnskap

Ei protestvise er ofte situasjonsbetinget og forbundet med en samfunnsmessig hendelse som opprører folk. En lytter vil alltid være kritisk til en protestsang og opphavsmannen må være forberedt på å få litt pepper. Det er også noe av hensikten! Men den må være nyansert og basert på kunnskap og konsekvenser. Så får vi benytte poesien for å beskrive det nære, det vare og følsomme, som heller stiller spørsmål framfor å gi svar. I kjølvannet av protestvise­kulturen følger også sanger om skjebnesvangre hendelser rundt oss. Sanger som er vel så viktige når en tragedie har rammet og mange er berørt, og lammet av sorg.  De er med på å bringe oss nærmere hverandre og for en tid slette de mer alminnelige, daglig­dagse uoverensstemmelsene. De knytter oss sammen på tvers av kultur, religion og fødested, og bidrar til å dempe hevngjerrighet og hat. Slike sanger har gitt oss trøst og styrket motet. Det er nok å nevne tragedien som rammet Norge 22. juli 2011.

Fredssanger er ute? Hva med naturvern?

Sanger mot krig og elendighet ser ikke ut til å provosere nevne­verdig lenger. Har vi blitt immune eller overromantiserte? Hva med dagens tiggere, innvandring, miljøforurensning, materialismens favntak på åndslivet, natur­vern, terror, tvangsekteskap, kapitalkrisa, latskap, barnevern, rus. Millioner av mennesker er på flukt i sitt eget land her i verden? Det er nok å ta av! Men la deg ikke friste til å ta en kjent melodi som ikke har noe med temaet i teksten å gjøre. Det er bare til å bli frustrert av når innholdet sier en ting og melodien assosierer noe annet (med mindre det er en planlagt effekt, som f.eks i satire). Det handler om å gi folk det de tenker men ikke får uttrykt, og å gi temaet et ansikt samtidig som en får satt ord på det folk flest føler. Det skaper tilhørighet når vi kan identifisere oss med en holdning til ting. Da ligger også muligheten der for å lykkes med å endre omstendighetene omkring. En slags visshet som bare fødes i en nærhet til andre enn oss selv.

Noen artikler som gir deg bedre innblikk i protestvisekulturen:

Jon Pareles, ansvarlig kritiker for populærmusikk i The New York Times, har brukt mye blekk på artisters omgang eller fravær med protestkulturen. Les en av hans artikler: New songs – Old message «No War» – søk i www.nytimes.com.

En annen som har viet dette feltet stor interesse er journalist Blake Wilson, også han fra NYTimes. Du kan lese hans kommentarer om protestvisekulturen  under overskriften Is the Protest Song Dead? Les den her: artsbeat.blogs.nytimes.com

Klarer du å fordøye enda litt til bør du fordype deg i 33 Revolutions Per Minute av Dorian Lynskey. Underholdende, men framfor alt tankevekkende om protestsanger av vår tid, fortalt via 33 sanger som har inspirert til sosial endring. Det handler om visesangpoeten, pop- og rockemusikerens møte med politikken. Et sammentreff som har forandret tilværelsen for flere generasjoner. Vil du vite mer – søk etter dorian-lynskeywww.faber.co.uk.

Jeg har en god del selvopplevd i dette musikkulturelle landskapet – nemlig om kampen mot Norske Skog som ville legge ned Union Bruk i Skien i 2005. Et levende eksempel på at det fortsatt er behov for protestvissangeren. Og det vil bli flere anledninger. Bare vent!

Fra Union-møte

Enormt oppmøte på folkemøte mot nedlegging av Union. Foto: TA.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i bladet VISER nr 2.)

Filed under: Artikler. Bookmark the permalink.

Skriv en kommentar