Ole Paus: Avslutningen

Det kulturelle Norge er med Ole Paus’ siste album vitne til en sjelden litterær begivenhet. Ole Paus, f. 1947, er en av få nestorer blant norske visediktere og har et trettitals plateutgivelser på samvittigheten siden debuten i 1970. Årets utgivelse, trippealbumet Avslutningen, er faktisk Paus’ avslutning som visedikter. Det er trist, men han har i alle fall markert sitt punktum som visedikter med et genuint kunstverk. Paus gir seg på topp.

Ole PausArild Sundt

Ole Paus debuterte med Der ute – der inne i 1970 og har i alle disse åra vært en egenarta og kreativ stemme i det norske viselandskapet. Det gjelder også Paus’ sangstemme som i år virker mer «riktig» enn noen gang, til tross for dens begrensinger. Han har spilt inn plater og gjort konserter med andre, samarbeidet med Jonas Fjeld som «To rustne herrer» er nok det viktigste. Han har også skrevet tekster for andre artister, ikke ulikt Jan Eggum. En ordentlig visepoet. En visedikter som har noe på hjertet. En lyriker som har tilstrekkelig verktøy til både kreativitet, egenart og virkemidler i tekstene. Årets album består av tre avdelinger, Oppgjøret, Omfavnelsen og Avslutningen, og hver består av 10 sanger. På Oppgjøret synger Paus aleine, og her er det musikalske uttrykket naturlig nok noe enklere med forholdsvis få musikere. På Omfavnelsen har han invitert en rekke kjente, men svært ulike, artister til å synge en av hans egne sanger: Kari Iveland, Reidar Larsen, Anne Grete Preus, Anita Skorgan, Bjøro Håland, Benedikte Narum, Jonas Fjeld og Lene Marlin. I tillegg spiller Paus gode venn Ketil Bjørnstad piano på sangen Shetland. I denne avdelinga er ikke overraskende uttrykket mye mer variert, og en rekke musikere medvirker mer eller mindre. På Avslutningen synger Paus igjen aleine, og her er musikken helt naturlig mer avstemt og enkel med maksimum tre gitarer, kontrabass og trommer. Likevel vil jeg si at musikkstilen her, i miks mellom vise, rock og blues, fungerer utrolig bra. Stilen minner meg også noe om den modne Dylan fra og med 1997. Den musikalske kjernetroppen består av Børge Petersen-Øverleir (gitarer/kor), Rune Arnesen (trommer) og Håkon Iversen (kontrabass). Dessuten medvirker jodleren ”Polkabjørn” på to sanger. Albumet er også produsert av Håkon Iversen.

Cd-omslagOppgjøret 

På CD 1 er Paus igjen tilbake som samfunnsrefser, etter blant annet flere utgaver av Pausposten på 70-tallet. Morsomt og viktig. Paus står omtrent aleine om å skrive samfunnskritiske tekster i vår tid. Paus har aldri hatt et fast politisk ståsted der han har slengt ut sin harselas med ironi og sarkasme. På 70-tallet var han ikke så populær blant sosialistene, men på denne plata trur jeg folk fra venstresida i politikken vil nikke og smile til Paus’ tekster ut fra hans sosiale samvittighet med forakt for manglende raushet, høy sigarføring og brusende fjær. Plata åpner forrykende med Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, en reglerett latterliggjøring av Kjell Magne Bondevik. Morsom sang og morsom tekst, med en utspekulert tittel. Sparket har nok noe for seg, men jeg føler at Paus her går litt ut av rimelige proporsjoner. Det er viktig å understreke at det er svært vanskelig å vurdere en slik tekst helt uavhengig av eget samfunnssyn. Neste sang, Dagbladet 1.3-19.3 2013, er like kjedelig og viktig som selve saken. En avis som på forsida i spekulativ profilering av ”nye” funn om helse, kosthold, kjendiser og sex går i en evig runddans. «Same shit, same wrapping». Dette er jo noe svært mange av oss har sukka over, men det er kun Paus som kan gi oss en slags kollektiv støtte for dette synspunktet. Dessuten må spor 5, Fjols 1-5 nevnes. Her får fem milliardærer sine pass kraftig påskrevet. Ringnes, Hagen, Stordalen, Hegnar og Fredriksen får gjennomgå. Mennesker som med sin makt, arroganse og rikdom «ikke eier skam». Teksten er sarkastisk så det holder, men likevel så finslepet og morsom at det er synd at denne og andre tekster fra CD1 ikke står i tekstheftet. Sangen avslutter med de bitende ord «det er et fjols som er større enn dem, det er meg som gidder å sitte igjen å skrive en sang om dem». Til slutt må spor 8 omtales, nemlig En lystig vise om Ola Borten Moe. Her jodles det, bokstavelig talt, om denne ”fortreffelige” oljeminister. En politisk kameleon fra SP som like godt kunne representert AP eller Høyre. Dette er jo en kjent sak, men det er merkelig at dette er såpass lite omtalt og at Borten Moes utspill i oljepolitikken ikke har laget krise i regjeringen. Mer enn vanskelig for SV må det i alle fall ha vært. Ellers fins det sanger om kritikk av folk som utnytter surrugatmødre i India, om at vi snart har glemt alle som gjorde tjeneste i den norske handelsflåte under krigen, en vise der statsministeren får tyn for sin påstand om å ta ansvar i enhver sammenheng, og en om det triste liv på jobben for en overingeniør. CD 1 avsluttes med tittelkuttet Oppgjøret der Paus oppfordrer til en mye mer raus flyktninge- og asylpolitikk i en var og vakker sang med sterke linjer som «De er oss, vi er dem… hent dem hjem». Her ser vi den ydmyke og rause Paus med mer sosial samvittighet enn de fleste.

Omfavnelsen

På CD 2 er det i tillegg til gode tekster det musikalske som står i høysetet.  Samtlige låter er ”hel ved”, som en av sangene heter, eller så godt som i alle fall. Vurdert som ”låter” vil jeg trekke fram Anne Grete Preus som synger Bror og Lene Marlin som synger tittelsporet Omfavnelsen. Med Paus sine tekster får disse to fram noe av magien på plata. Det er ikke overraskende at Anne Grete Preus, som sjøl kan måle seg med Paus som visedikter, er en av dem som virkelig blir som ett med tekst og musikk. Mer overraskende for meg, er at Lene Marlins tolking, slik jeg oppfatter det fungerer så godt at den komme til å bli mye spilt på radio. I tillegg fungerer Paus gode kompanjong Jonas Fjeld selvsagt godt på låten For alltid. Når jeg lytter til og leser tekstene på CD 2 og 3 (Avslutningen), skulle en tru at temaene på CD 2 og 3 skulle være lett å skille. Tekstene har ofte et innhold som gjør at de ikke har noe opplagt tilhørighet på den ene eller andre temaet. Dette er ingen stor sak, men jeg mener det bør nevnes når albumet som helhet er så monumentalt lagt opp. F.esk. syns jeg Hvor langt, hvor lenge ville ha passet bedre på CD 3. Nedenfor følger et knippe med stor poesi fra Ole Paus: Jorden går rundt/og jeg står/og ser stjernene flykte med vinden./Og ikke en stjerne/vil merke det når/jeg en dag blir til jord og forsvinner (fra Hvor langt, hvor lenge). … Jeg har åpnet sjelen min,/og stirret meg blind på den/og så har jeg angret og grått og bedt/og gått ut og gjort det samme igjen. (fra Hel ved) … Men det kommer en tid i alles liv/da alt det gamle er forbi/og hver tanke må tenkes om igjen/og du står ved et veiskille uten en venn/og du er like fjernt og like langt /fra alt som var der en gang. (fra Bror) Mht. siste sang på Cd 2 Shetland, som jeg regner med handler om vennskapet med Kjetil Bjørnstad, lar vi Paus avslutte dette avsnitter med de gode orda:  Folk får si hva de vil,/ men du er min venn/om så hele helvete frøs til./ Og hvis du skulle ha litt tungt for det,/ skal jeg si det om igjen: Du Er Min Venn.

Ole Paus 2Avslutningen

Avslutningen (CD 3) på Ole Paus mektige epos Avslutningen er rett ut sagt bare flott og nydelig. Tekst, melodi og musikk løfter hverandre til et enestående kunstutrykk der teksten likevel er det bærende element. På Avslutningen viser Paus også uttrykk for mystikk og religiøsitet. Allerede på første sang Abrakadabra kommer spørsmålet om liv, død og livet etter døden fram i et genuint bildespråk. Alt er mørke og fortvilelse, men: …bare hold ut og hold fast/ for snart kan du se klart igjen./ Et sted der framme står lyktene tent./ Alt er en overgang… Spor 2, På solsiden av vulkanen er også helt spesiell, også med hensyn til poetiske virkemidler. Fortelleren er glad og fornøyd fordi han er den han er og ikke en annen, altså ikke en som bor i et land med helt andre livsvilkår, jeg lar resten av verden seile forbi. På solsiden av vulkanen, som må tolkes som å reise til helvetet på først klasse, leves det over evne, men det går helt greit, så lenge lykken er bedre enn forstanden. Han takker til og med Gud for sitt hell: O, store Vaktmester!/ Takk for at jeg slapp å bli født som en annen enn meg. Teksten må jo tolkes som en klar kritikk av norsk og vestlig overflod og overforbruk der vi ikke gidder å ta inn over oss de problemene kloden og store deler av verdens befolkning står overfor. Slik kunne jeg fortsatt med å ta for meg sang for sang, med dens tema, metaforer, besjeling, men denne teksten er allerede lang nok. Har jeg nevnt den nydelige musikken som varsomst kler på de vare og sterke tekstene, noe påvirket av His Bobness fra de seinere år. Nå er det vel nesten aldri sånn at hver eneste tekst står til en 6-er, men blant albumets totalt 30 sanger, finner vi flere tekstlige høydepunkt, spesielt på denne siste CD’n på albumet: Anger over dumping av gammel flamme: Jeg så deg aldri den gang som jeg ser deg nå/ når jeg sitter her alene for meg selv./ Jeg vet ikke hva det er/ som gjør at du er så nær meg nå i kveld./ Du var her kanskje alltid, Bente L.   En barneflyktings tragedie, et tankekors. Sterkt: Mørk hud, mørke klær/ Ingen aner hvem hun var/ og hvor hun er./ Hun hadde midlertidig opphold her./ En flyktining er underveis./ Et morløst, farløst, hjemløst barn/har reist (fra Reist) Siste sang, Avslutningen på CD’n Avslutningen fra trippelalbumet Avslutningen føles så sjelelig, nært og definitivt at det gir frysninger over Ole Paus visedikting. Den vil bli stående som en av de aller beste og mest unike i Norge gjennom disse 43 år.  Det var alt. Det var ikke mer, det var alt. 6 tonerTerningkast: En soleklar 6-er

Ole Paus: Avslutningen Warner music Norway AS – 5053105-7363-2-4

(Denne omtalen sto i VISER nr 2 i en sterkt nedkortet utgave. Her er den i sin helhet.)              

Filed under: Artikler, CD-anmeldelser Tagged with: , . - permalink.

Skriv en kommentar