Postkort fra Lillebjørn – visemusikal som bør bli pensum

Teaterplakat

Jeg så forestillinga på Oslo Nye Teater sammen med familien for et par uker siden, og fikk full bakoversveis. Så fantastisk å få se og høre de kjente visene i helt ny påkledning!

Øyvind Rauset

Det er ikke små ressurser som er lagt ned i dette prosjektet og det vises også i krem-utvalget Xav sangere og musikere: Unni Wilhelmsen, Marius Graff (som også spiller gitar med Lillebjørn i bandet Seresta – her imponerer han i tillegg på banjo og kontrabass, og er orkesterleder!), Håkon Sigernes(også han imponerer sterkt både på sang og instrumenter), Hans Rønningen, Ola Furuseth, Marvin Amoroso, Elisabeth Carew, Henriette Faye-Schøll, Mats Egil Grønner, Helle Haugen, Bentine Holm, Håkon Moe, Bibi Nerheim, Espen Leite Skarpengland, Biniam Yhidego, Mikael Aksnes-Pehrson, Iver Christopher Cardas, Sivert Sivertsen.

Tror det er hele ensemblet, og alle må nevnes fordi de gjør en strålende jobb hver især. De fleste steder gir det en ny opplevelse av sangene (jeg fant bare én miss: “Danse ikke gråte nå” passet ikke med flerstemt atonalt kor i mine ører. Men det har vel noe å gjøre med at visa er blitt hellig for meg).

Dyktige musikere og sangere kombinert med nydelige arrangementer gjør denne musikalen med Lillebjørn-viser til en mega-opplevelse. Dette bør bli en fast årviss forestilling på linje med “Den tapre tinnsoldat” og “Reisen til julestjernen”. For folk oppvokst i Oslo er den pensum! For dette stykket kunne de tatt en tusenlapp i billettpris, og det hadde vært verdt hver krone.

Jeg håper at dette prosjektet også innebærer en gryende forståelse av Lillebjørns geni som visedikter. Det må ikke være slik at en kunstner må dø før folk oppdager hvor god han er, jfr Cornelis Vreeswijk. Altfor lenge har Norge tatt Lillebjørn som en selvfølge, en grei nok artist som holder en sommerkonsert hvert år på Rockefeller. Med dette stykket på Oslo Nye må det snart gå opp for folk hvilken enorm viseskatt mannen har gitt Norge. Det er ennå ikke for sent å vise litt takknemlighet.

Stykket går for fulle hus og kan ses til midten av juni (2012).

Scenebilde fra teaterets video

Fra teatrets egen presentasjon av stykket:

En trubadur fra Oslo by

En sommerdag i 1965 kommer den 14 år gamle Lillebjørn Nilsen over en sprukken, gammel gitar under en loftsrydning i bygården der han bor. Denne tilfeldigheten blir opptakten til en karriere som mangler sidestykke i norsk visehistorie.

To generasjoner senere er Lillebjørn Nilsens sanger allemannseie. Ingen beskriver etterkrigstidens Oslo som han. Vi fryder oss med tanta til Beate der hun svinger seg ned Schweigaards gate, og vi vet sommeren er kommet når vi hører at han som tenkte seg til Helgeroa, i stedet ble sittende på Herregårdskroa.

Lillebjørn Nilsen lar et neonlys blinke to ganger som et tegn på at noe viktig er i ferd med å skje. Han lar en utstillingsdokke le og han lar en prostituert jente rusle hjem fra Vippetangen mens hun tenker på sin bror.
Vi møter den kortklipte gutten på feriekoloni, feiebilen i Grønlandsleiret, den enslige kvinnen i Schønningsgate og Freia-uret på Egertorget. Og blir glad i dem alle sammen.

Postkort fra Lillebjørn tar utgangspunkt i en ung gutt og hans ferd gjennom byen det året han fyller 15, skaffer seg gitarbok, får øynene opp for damene og så smått begynner å skrive sanger om dem. Den unge gutten ledsages av et rikt ensemble av sangere, skuespillere, dansere og musikere.

Vi tas med på en reise gjennom et liv, med fargerike opplevelser og dyrekjøpte erfaringer, gjennom utviklingen av det moderne Norge, til ulike byer og landskaper. Inn i landet og ut i verden, men alltid tilbake. For alle veier fører til Alexander Kiellands Plass.

Bilder fra programmet og teaterets video.

  • Se Youtube-klipp fra forestillingen
  • Oslo Nyes side om stykket
  • Billetter kan kjøpes her. Rabatt for barn, ungdom og pensjonister. Du får også rabatt om du er OBOS-medlem.

POSTKORT FRA LILLEBJØRN
Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen
Utviklet av Catrine Telle og Ivar Tindberg.

 Scenebilde fra teaterets video

Du lurer kanskje på hvorfor vi ikke har skrevet om stykket før nå? Fordi alle de andre avisene gjorde det, og det har vært fullbooket i ukevis. Nå begynner det kanskje å bli ledige plasser å oppdrive, så publikum og teater har bedre bruk for en omtale nå!

Publisert: 9. mai 2012.

Filed under: Arkiv, Artikler Tagged with: , . - permalink.

Skriv en kommentar