Gry Sveen: Ulvetider

Kaffekjel. Tegning: Øyvind Rauset.Gry Sveen: Fra et kjøkkenbord på Vinstra

I disse «ulvetider» lytter jeg ivrig til lydene fra gradestokken når den blå stripa kryper sammen under -20. Det er ikke så greit å være «ulvejaktmotstander» i «saueland». Det er ikke lett å finne folk som er lydhør for andre argumenter enn at «en får slippe ulven løs i Nordmarka og la’n ete pudler. Hadde’n enda vært norsk, denne ulven. Men alle vet jo at’n kommer fra Sverige… og svensker har prøvd seg her i landet før… med dårlig resultat.»

Hadde dette vært på 70-tallet ville annenhver visesanger hvesset hjørnetennene under “vargmånen” og klimpret med skarpe klør. Etterpå kunne de ustraffet ha slafset i seg “godsaker” fra mange små kurver uten at en eneste rødhette eller bestemor i passende alder ville ha kommet på tanken om at dette var noen form for vold. Er det slik framskritt som styrer verden?

Jeg sitter her med nesa klint inn i ruta og vokter gradestokken. Ønsker den blå streken helt ned i bunnen, skjønt det hjelper vel stort så lenge fremskrittet bruker helikopter. Det er vel heller ikke noe nytt at “fremskritt i fårepels” drikker blåbærvin med små rødhetter slik at de helt glemmer å passe seg? Noen gjør det med sigar og andre med “sardin”.

“Sardinen” har jeg for øvrig fra husets visesanger som er i gang med en ny tekst. På min rastløse gang til og fra vinduet med gradestokk kikker jeg ham over skulderen. Teksten bekymrer meg en smule. Jeg hadde ønsket meg noen linjer med hvasse hjørnetenner… men hva er det fyren sitter og skriver?

“…om å visne bort som gammelt løv. Forvitre som kattebæsj i snø fra i fjor og å elske med sardin…”

Nå har vi riktignok et godt utvalg porselen i bittet. Er ikke like glupske som på 70-tallet, og for øvrig fikk vi kastrert kattene i går… men han behøver da ikke påstå at han elsker med en sardin…?

Jeg vet jeg burde styre nysgjerrigheten og holde meg til mine egne tekster. Jeg vet at jeg ikke bør male “faen” på veggen, og i alle fall overveie lesebriller… “en dag skal vi bli gamle og kan elske med sordin…” synger visesangeren. La gå at det ikke er noen “ulvesang”.  Jeg gir ham gladelig hele kurven full av sordiner.

 

– Flere essays: “Fra et kjøkkenbord på Vinstra”. (Fra Norsk Viseforums arkiv 1975–2003).

Publisert på nett: 13. jan 2011.

Filed under: Fra et kjøkkenbord på Vinstra Tagged with: , . - permalink.

Skriv en kommentar