Gry Sveen: Blå vårdager

Gry Sveen: Fra et kjøkkenbord på Vinstra

Kaffekjel. Tegning: Øyvind Rauset.

Det er noe motstridende med nostalgi om våren. Jeg sto mellom bjerketrær og formelig kjente hvordan røttene sugde de siste snøflekkene rett ned i bakken. Hvordan det dunket og klukket og sprengte i søte knopper… og småfugl. Disse forbaskede, nesten usynlige men parringssyke støysenderne som skrur opp volumet enda et hakk og pumper solgløtt mellom fuktig dis full av Mitt! Mitt! … og Kvitt! Kvitt!.

Ingen ting er så voldsomt og har det så travelt som våren her i dalen. En uke til i startgropa. En uke til med mildvær, sol og kanskje en regnskvett, så står vi her midt i et kaos der alt skal opp og fram og ut. Å sette seg ned ved kjøkkenbordet for å smatte på nostalgiske blå vårdager fra minneboksen midt i en eksplosjon er ganske absurd. Etterpå kanskje, når alt blir påtrengende grønt og mettet av sommer. Når buskapen fra gårdene i dalsida finner skigarder med smutthull fra i fjor og rusler rundt på villavegene, eter sommergeorginer og sukkererter og legger hagen øde om en er så uheldig at en har glemt å lukke grinda…

Eller en grå vinterdag rett før jul. Da kan en alltids sette seg ned og tygge drøv og lengte.- Likevel sitter jeg her og rasler som gammelt uraket løv i selskap med to kastrerte katter. En logrende hund som heller ikke får løpe fritt og ta for seg av nabolagets tisper piper om kapp med visesangeren som kjører trillebår. Han rydder i ruinene fra stabelen med vinterved, mens dagens nyheter sitter i en svart plastboks på verandatrappen og repeterer alt jeg vet om terror og vold.

Det frustrerende ved å ha overlevd et halvt hundrede vårer i en verden full av repetisjoner er at en ikke greier å nullstille seg. Jeg greier sjelden å la meg suge ned i bakken for så å skyte opp gjennom bjerkestammer og eksplodere i klisne bjerkeknopper sånn helt uten forbehold.

Nostalgiske småkaker fra den gang da våren var min og jeg reiste på min livs første visefestival smaker ikke like ekstatisk lenger. Være inneklemt i baksetet mellom en kontrabass og diverse gitarkofferter i fem timer. Rase rundt i tre dager på en campingplass der instrumentene måtte «sove» på min madrass i teltet fordi natta var så fuktig. Delta på seminar der visemisjonærer med stadig hevede gitarhalser så deg dypt inn i øynene og påsto: » Jævlig bra… jævlig sterkt…» Ikke så ulike de fjærkledde bråkmakerene i småskogen rundt huset når de averterer ledig redeplass og stor potens…

Festivaler er lik vårene her i dalen. I solgløtt mellom fuktig dis, kort, hektisk og full av trekkfugler med markeringsbehov. Verden var like skakkjørt. Vi delte hvitt fra svart og trodde vi hadde svar på det meste.

Det knaker i verandaen. Visesangeren kveler nyhetene og lokker med kaffe.

«Kvitt…Kvitt!»

«Mitt! Mitt! » svarer det i meg og våren.

 

– Flere essays av Gry Sveen: “Fra et kjøkkenbord på Vinstra”. 
Tegning: Øyvind Rauset.
(Fra Norsk Viseforums arkiv 1975–2003).

Filed under: Fra et kjøkkenbord på Vinstra Tagged with: , . - permalink.

Skriv en kommentar