Møt Audun Reithaug – ny daglig leder i Viseforum

Oppå en lang, hengslete kropp og under en mopp av krøllete hår dukker det opp et par store hornbriller, bart og langt kinnskjegg. Nesten som prototyp-bildet av «hvit jazzmusiker fra 50-tallet». Og sånn halvveis stemmer det jo – han spiller kontrabass, sammen med både jazzfolk og visesangere. Men nå er det en annen rolle han skal inn i: Møt Audun Reithaug, ny daglig leder i Norges sentrale viseorganisasjon.

Øyvind Rauset

Audun på scenen med bassEt blikk i faktaruta på slutten av artikkelen gir et kjapt overblikk over hva denne mannen har drevet med, men vi kan korte det ned til at han lever og ånder for musikk. Han har ikke så lang fartstid i viseverdenen, men har jobbet i og levd for beslekta musikkmiljøer i årevis. Ofte på idealistisk basis, hvor betaling og karriere ikke sto på vaskeseddelen.

(Bildet til høyre: Audun på scenen med bassen. Foto: Marius Strøm – klikk for større bilde).

– Jeg kommer fra Flekkefjord og bodde der til jeg var ferdig med videregående. Spilte i band og gikk på kulturskole og ble med i en sterk rockeklubb. De startet Fjellparkfestivalen i 1982, på slutten av 90-tallet ble jeg aktiv i rockeklubben og festivalen og spilte der sjøl. Da jeg snere ble student, styrte jeg økonomien og arrangerte festivalen i fem år.

Instrumenter? – Jeg begynte med fiolin da jeg var seks, trommer da jeg var åtte, i korps da jeg var tolv, gitar da jeg var fjorten. Så var det, som alltid, et band som trengte bassist og ikke gitarist, så jeg begynte med bass. Det likte jeg veldig godt. Jeg spilte i et band som het Stardustbreakers og vi vant NM i rock i 1998. Etter det begynte jeg på folkehøgskolen Toneheim på Hamar i 2001 med bass som hovedinstrument. Da jeg flytta til Oslo, begynte jeg på musikkvitenskap, og oppdaga at jeg hadde interesse for musikksosiologi, -psykologi og pedagogikk.

Men jeg ville spille mer, og etter bachelorgraden ville jeg fordype meg mer i jazz. Jeg flytta til Stavanger og studerte på konservatoriet der i tre år, og var blant annet aktiv i Sting jazzklubb. Men kjæresten bodde i Oslo, så etter nok en gjennomført bachelor flytta jeg tilbake dit og tok master i musikkpedagogikk på musikkhøgskolen. Gjennom hele studenttiden spilte jeg i flere band, mest jazz, bla et band som heter Kosmonavt som var på turné i Russland ifjor og som nå skal gi ut plate. Jeg har også et eget band kalt Safran der jeg skriver musikken sjøl.

Audun har en spesiell forkjærlighet for å drive små organisasjoner, og minnes med spesiell glede tida som økonomiansvarlig for Fjellparkfestivalen. I den levde dugnadsånden slik mange husker fra syttitallet, den fikk prosjektet til å vokse fra en én-dags storkonsert til en todagers festival med kjempebudsjett.  

– Jeg vet jo at mye av visebevegelsen drives av den samme dugnadsånden. Det er flott, samtidig må vi jobbe for å få betalt for konsertene og få samfunnet til å se betydningen av det vi gjør rundt om i landet. Audun har også erfaring fra Norsk Jazzforum, og tror det er mye vi kan hente av inspirasjon derfra – også idéer til å skaffe mer penger til visebevegelsen.   Audun på Kafe Lyst

Visebegrepet

«Når vi skal legitimere Viseforums eksistens overfor f.eks bevilgende myndigheter, så må vi jo finne en klar avgrensning, definere hvem vi er og ikke er. Det må gjerne være høyt under taket, men om det blir for flytende, kan jo noen si «dette har vi Norsk Rockeforbund til» for eksempel.

Å redefinere visebegrepet både overfor bevilgende myndigheter og folk flest, tror jeg vil være en viktig del av det langsiktige arbeidet i Norsk Viseforum. Vi må vise at det er mye mer enn det de tror, og at viser er veldig aktuelt idag, både i forbindelse med å ta vare på det norske språket i musikken og i forbindelse med alle de artistene som har minst ett bein planta i en visetradisjon, men som ikke fronter det og ofte blir forlatt av visebegelsen når de får suksess.

En av de fineste visene jeg husker fra oppveksten, er Mykji lys og mykji varme, men Åge Aleksandersen blir jo ikke regnet som «viseartist». Den sangen har antakelig fungert omtrent som mange seksti- og syttitallsviser gjorde for generasjonen foran. Og Kjærlighetsvisa til Halvdan Sivertsen, eller Odd Nordstoga sine – folk flest ser vel også på dem mer som pop-artister enn visesangere.

– Men til deg selv: Du er også blitt «viseartist» – du opptrådte på Viser Ved Kanalen i år?
– Ja, der spilte jeg sammen med en svensk visesanger som bor i Norge, Jens Anderson. Vi begynte å spille rett før sommeren, og jeg har veldig tro på han. Han mestrer bra det å skrive sanger som er nyskapende, men godt innenfor visetradisjonen. Men også vi arrangerer det med litt instrumentering fra indie-pop’en, samtidig som jeg spiller akustisk kontrabass. Han er også inspirert av Bo Kaspers orkester. Det kan godt være visesang.

OK, pust lettet ut – den nye daglige lederen er utøvende viseartist, som sin forgjenger Leo.  

Konstruksjonen om det «opprinnelige»

– Et viktig perspektiv er: Det fins ikke noe ‘opprinnelig’. ‘Autentisitet’ innenfor musikk er en konstruksjon. Det er ikke noe mer «ekte» i Bob Dylan med kassegitar enn Dylan med el-gitar. Akustisk gitar er også musikkteknologi, den er basert på kommersielle interesser i å markedsføre et instrument for å selge til massene i vår tid (mens Bellman f.eks brukte citrin –Red.anm). Jeg ser ingen etisk forskjell på en gitar som bruker strøm og en som ikke gjør det – akustisk gitarer bruker gjerne mikrofoner, som også er teknologiske mesterverk. Hvor er forskjellen? Mest på symbolplanet.

På den andre sida: Den intime settinga med helt akustisk musikk, rundt et bord eller leirbål f.eks, er noe jeg verdsetter høyt. Jeg er kjent for å ha gode nachspiel i hjembyen hvor vi sitter med gitaren rundt bordet og synger på seine kvelder… Men det slutter ikke å være viser i det øyeblikk vi bruker elektronikk!

Hvis man tar vekk konstruksjonen om det ’opprinnelige’, er det ingen grunn til at viseutviklinga skal stoppe – hverken ved Bellman, eller Taube, eller Vreeswijk. Den tida da visa hadde sitt største kommersielle høydepunkt, er «gullalderen» som mange ønsker seg tilbake til, de nekter å innse at samfunnet forandrer seg, og tror at man kommer tilbake til gullalderen ved å tviholde på formen fra dengang. Jeg ser akkurat det samme innfor jazzmusikken. En lengsel tilbake til storhetstida, og så legitimerer man det ved å si at det er det ‘opprinnelige’.

Kravet om autentisitet sto veldig sterkt i musikkjournalistikken på 70- og 80-tallet, særlig innenfor rock. Fortsatt er det viktig å framstå som en ’autentisk’ artist. Bruce Springsteen ble jo gjerne sett på som en ’ekte arbeiderkar’, men det var få som tenkte over at han var bygd opp med et image laget av PR-agenter og plateselskap – det var selvfølgelig nøye planlagt at han skulle gå i jeans og t-skjorte. Han er ikke noe mer ekte han, men like oppkonstruert som de fleste internasjonale stjernene.

Utvikling av visa – Visas utvikling er ikke stoppet opp. Kanskje visebevegelsen kunne gå mer i seg sjøl og finne ut av hvilke demarkasjonskriterier de har. Et eksempel: Hip-hop er den sjangeren i Norge som i størst grad utvikler norskspråklig ’tekstbehandling’ idag. Der er teksten ofte det viktigste, teksten og rytmen, mens musikken er det sekundære. På samme måte som i noen former for visesang (vi kommer i farta på ’vise-rapperen’ Øystein Sunde – Red.anm.). Sånn sett har jo hip-hop og visesang noe til felles som få andre musikk-sjangere har.

Med dette ønsker vi Audun velkommen i Norsk Viseforum, og har en mistanke om at han kommer til å gjøre en knakende god jobb. 


Fakta om Audun Reithaug

Født 1982 og er fra Flekkefjord. Han har siden begynnelsen av 2000-tallet vært en aktiv jazzbassist i Oslo, på Sørlandet og i Stavanger-området. Han har vært på en omfattende utenlandsturné og flere norgesturneer med bandene Kosmonavt, A tribute to Blue Note og Safran.

Utdanning:

Bachelor Musikkvitenskap, Universitet i Oslo og i Jazz, Universitet i Stavanger.  Master i musikkpedagogikk på Norges Musikkhøgskole.

Diverse erfaring (noen eksempler):

1998: Vinner av NM i rock med Stardustbreakers. 2000–2001: Dirigent og trommeinstruktør Feda Skolekorps 2006–2009: Frilans jazzmusiker i Stavanger-området 2009–2010: Leder og økonomiansvarlig Sting Jazzklubb, Stavanger 2009–2010: Gitar/basslærer Sandvika Musikkskole 2011: Gitarlærer Nordstrand Kulturskole, vikar 2011–: Bandlærer Bredtveit kvinnefengsel.

Se også myspace.com/audunreithaug.

 Publisert: 30. sep 2011.

Filed under: Arkiv, Artikler Tagged with: , . - permalink.

En kommentar til Møt Audun Reithaug – ny daglig leder i Viseforum

  1. Hei Audun. Har hørt en fantastisk viseplate. Den heter “Innhentet av livet”. Opphavsmann er Bengt Ole Nordstrøm. Tenk at jeg ikke har vært klar over han før nå. Ser fram til at den blir anmeldt av Viseforum. Hilsen Tone Bergli Joner, medl “Evert Taube’s venner”

Skriv en kommentar