Vinyl og CD

78-grammofon

Grammofonens tid er enda ikke over. Tegning: Øyvind Rauset

På åttitallet avløste CDen langt på vei LP-platene som musikk-«format» i de brede lag. Enkelte grupper ga riktignok ut sine album på et lite opplag vinyl hele tiden, og i dag er det en tendens at flere artister velger å gi ut musikken sin på høykvalitets-vinyl.

Per Jakob Skaanes

Mange mener at vinylen for alvor er på vei tilbake, se for eksempel intervju med Rune Kristoffersen i plateselskapet Rune Grammofon. Det kan være mange grunner til at man foretrekker vinyl. Platene er vakre å se på, stort utbrett med fine bilder, og man har fysisk kontakt med musikken fra rillene og stiften til høytalerne. Apropos stift og riller, sjekk ut denne omtalen av en meget spesiell vinylspiller. I Norge er Chris Skillbred kontaktperson for denne og han kan gi demonstrasjon for de som er interessert.  

En del hifi-entusiaster fnyser av CD-formatet, skjønt man legger til at det er det beste digitale man får av lyd (interessen for høyoppløsningsformatene SACD og DVD-audio er merkverdig laber). På vinylen gjør man ingen kompromisser, mens CDen kun gjengir fra 20 til 20 000 Hz.  For en intro til diskusjonen, se artikkelen Låter vinyl bedre enn CD?.

Laser-platespiller

Laser-platespilleren LT-1. For dem som vil ha vinyl avspilt i maksimal kavlitet. Men prisen starter på 7.800 Euro.

I dette perspektivet er det en lydmessig katastrofe med alle nedlastingsformatene hvor sanger er rippet ned til et par Mb. På den annen side er det en lang vei fra rillene til våre ører. Dårlig utstyr kan ikke oppveies av selv den mest perfekte platepressing. En hifi-entusiast jeg konsulterte, mente jeg skulle sette meg og lytte til grupper som spilte på akustiske instrumenter på intimkonserter, uten mikrofon Lytt deretter på LP og CD og se hva du synes gjengir best det du opplevde.

Vi skal heller ikke kimse av at lydopplevelse er mer enn frekvenser og lydoppløsning, det er en helhetsopplevelse. Da er det jo rene seremonien med den vakre svarte plata man med arbødighet og andakt legger på platespilleren og fører stiften varsomt til rillene. Magi! En CD er ikke i nærheten av slike kvaliteter!

Publisert: 3. jan 2010.

Filed under: CD-anmeldelser, Musikkpolitiet, Omkring Tagged with: . - permalink.

4 kommentarer til Vinyl og CD

  1. Audiogutt sier:

    “På vinylen gjør man ingen kompromisser, mens CDen kun gjengir fra 20 til 20 000 Hz.” En platespiller kan så vidt jeg vet ikke gjengi høyere enn ca 16-18.000 Hz. For å komme opp til 20.000 trenger du den der laser-platespilleren til 85.000 kr eller mer. Analog-lyd er kanskje varmere, men kan det være fordi platespilleren kutter diskanten før CD’n gjør det?

  2. Per Jakob Skaanes sier:

    Flott med kommentarer til vinyl vs. CD-betraktningen.
    Les også videre i linjene nedenfor, «på den annen side er det en lang vei fra rillene til våre ører» – med de begensninger i pickup, kabler, forsterker, høytaler ikke minst LPens kvalitet innebærer.

    Kostbare pick uper kan gjengi langt høyere frekvenser enn 20 KHz, eksempelvis Benz LP superpickup. De er få høytalere som er istand til å gjengi en slik spennvidde i frekvens hvis man ikke vil investere en liten formue i dem også.

    Summa summarium som man sier på Sørlandet, LPen kan gjengi lyden mer utfyllende enn CDen som stopper på 20 KHz, men det forutsetter at ingen «ledd mye svakere enn det LPen kan gjengi» :-)

  3. 71-er sier:

    Hmmm… Hvis du må opp i 50-80.000 kroner for et lydanlegg til å verdsette den «rene» analoge lyden, blir jo dette en ren teoretisk debatt for de veldig rike (eller fanatiske). Men fint at dere tar opp diskusjonen om vinyl, jeg savner debatt om det i musikkmiljøene. Så til saken:

    Jeg var med å gi ut vinylplater på 70-tallet. Og husker hvordan vinylen endret lydkvaliteten, på måter som jeg var glad for å slippe da CD’n overtok. Man måtte f.eks. passe på at de innerste sporene ikke hadde for heftige arrangementer, for der gikk stiften langsommere enn ytterst mot kanten og det kunne lett føre til skurring og dårligere lydkvalitet. Så man passet ofte på å få «stille, rolige» spor innerst. Og så dette med plasseringa – spor 2-3 på side to var det dårligste sted å legge en sang du håpet skulle slå an.

    Lyden måtte også «vris» på i lydproduksjonen for å låte godt på en LP: Du måtte legge mer diskant i et bestemt spekter, som så ble trukket fra igjen ved avspilling – dette for å redusere virkningen av knitring og stiftens naturlige gnissing mot rillene. Det forandret lyden betraktelig i forhold til det du hadde hørt i studioets kontrollrom! (Det er derfor du trenger en spesiell RIAA-forforsterker for å høre vinylplater, det er ikke bare å plugge platespilleren til line-in)!
    Og jeg snakker ikke engang om alt styret med å holde platene rene for støv, knitring som oppsto om stiften havnet feil ved pålegging…

    I starten (80-tallet) da digitalteknologien var i startgropa, kunne man faktisk høre en viss degradering av lyden på CD’ene i forhold til top-of-the-line platspillere. Det låt litt hardt og «digitalt». Ett av problemene med CD’n var jo at man satte 16 bits og 44,1 kiloherz som standard for å klare å få en times spilletid inn på datidas plater. Laser-teknologien har utvikla seg siden da. Etter hvert fikk man også «dithering»-prosesser i sluttproduksjonen som ga høyere lydkvalitet (får 16-bits lyd til å høres som 20-bits f.eks) – og dermed blir det kanskje mindre endring av lyden enn det vinyl-teknologien krevde med sin diskant-boost og påfølgende -reduksjon.

    Husk for øvrig at de fleste vinyl-utgaver av plater i dag er spilt inn digitalt, eller i det minste med digital lydbehandling og preproduksjon. Du får altså ikke virkelig analog lyd, den bare distruberes analogt i sluttleddet. I starten av CD-tida var det ofte motsatt, altså analog innspilling og produksjon, med digitalt sluttledd (CD). Slike hybrid-produksjoner ble gjerne markert med bokstavene «AAD». Idag ville vel mange av de nye vinylplatene blitt «DDA».

    DVD-audio formatet har en standard på 24 bits lyd og 96 kHz og er derfor ca fire ganger bedre enn CD. Jeg tror grunnen til at dette ikke har slått an i markedet, er at verden satt på gjerdet og ventet på online distribusjon av lydfiler, som ikke har noen begrensninger i forhold til leveringsmediet – det blir bare større filer, men hastighet og økt båndbredde på nettet utligner dette.

    Så for meg gjenstår bare denne ene tingen: LP’n hadde stort cover, så det var en større nytelse å åpne den når du kom fra butikken. Lettere å se store bilder av artistene og å lese evt. tekster som ble levert med. DER har vinylformatet fortsatt en fordel. Men et lydformat som forlanger femsifrede beløp for å høres bra ut, tror jeg nok alltid vil bli forbeholdt «geeker» og folk med ekstremt god råd. Og skal man bli virkelig nostalgisk med knitring og annen peishygge, er kanskje 78-plater å foretrekke. Men da snakker vi vel mer bakelitt enn vinyl… ;)

  4. Øyvind sier:

    Jeg vil anta at med 24 bits lyd og 96 kiloherz (som er mer enn dobbelt oppløsning og dybde i forhold til CD) vil det menneselige øre kunne få med nok av både overtoner og varme til ikke å høre noen forskjell. Men da snakker vi vinyl kontra all digital-lagret lyd.

    Ett poeng for vinylen: Det er noe fint i det at vanlige menneskers hjerne kan forstå hvordan lyden blir til med en platespiller (kontra en laser): At det er riller med sikk-sakk-svinger som får en nål til å vibrere og dermed bringer vibasjonene/ lyden videre i systemet.

    Da jeg var 8 år, ville min far vise meg prinsippet for grammofon. Vi tok en linial, limte på en fyrstikkeske ytterst på den ene siden og stakk ei nål igjennom. Så satte vi en gammel singelplate på den runde tallerkenen på mammas mixmaster og snurret den rundt mens nåla fra vår low-tech pick-up fulgte rillene. Og jeg ble jo ellevill da jeg hørte at fyrstikkeska begynte å synge som Arne Bendiksen. Ren magi! Etter det gikk jeg i ukevis og dagdrømte om å konstruere mitt eget platepresseri.

    Sånt ville vi ikke fått til med en CD. Så ære være dem som holder den gamle teknologien i hevd, uansett om lyden blir bedre eller ikke. Det er noe udefinert «hyggelig» med plater og vinyl, inkludert de store coverne, som CD-formatet ikke greide å videreføre.

Skriv en kommentar