Tre små kinesere: Kjærlighet på tunga

Trondheimsgruppa Tre små kinesere har samlet instrumenter og to tredjedeler av den opprinnelige gruppa, hanket inn en ny bassist og nå er de aktuelle med et flunkende nytt album: Kjærlighet på tunga. Et «comeback», tjue år etter gjennombruddet.

Per Jakob Skaanes

Tre små kinesere er kanskje mest kjent for pop- og viseinteressert publikum som hørte mye på musikk mellom 1990 og til litt ut i det andre millenniumet. Bandet besto da av Ulf Risnes på gitar og vokal, Baard Slagsvold på kontrabass/vokal og Øystein Hegge på tangenter og vokal. Nå er Bård Slagsvold ute og ny-kineser Truls Waagø på plass på kontrabass.

En av mine største konsertopplevelser var å høre Tre små kinesere en marsaften i 1989 på Cee Bee hard rock-café i Kristiansand. Utrolig vakkert. Jeg klippet ut avisomtalen og hengte den på veggen på rommet mitt, og der henger den ennå. «Simpelthen koselig» er overskriften :-) De turnerte etter å ha gitt ut debutalbumet 365 fri. Dette var et svært akustisk album med stor vekt på gjennomarbeidete melodilinjer og flerstemte vokalharmonier. Albumet ble nominert til Spellemannsprisen, men nådde ikke opp.

I 1992 fikk imidlertid Tre små kinesere lønn for strevet. Da mottok de Spellemannsprisen for oppfølgeralbumet Luftpalass. Siden beveget Tre små kinesere seg noe bort fra det rent akustiske lydbildet, fikk inn trommer, elektriske gitarer  og andre instrumenter. De ble et mer rocka band med el-gitar og slagverk. Nei, det var ikke som tolvstrenger, piano og ståbass på 365 fri-turnéen. Det var begynnelsen på fallet i mine øyne. De ble en del av strømmen av mange gode band som låt mindre særpreget, mer likt hverandre, men med de fine vokalharmoniene ingen andre hadde. 365 fri er forøvrig et album jeg rangerer blant topp ti innen norsk akustisk musikk. Bør finnes i enhver seriøs musikksamling.

Kjærlighet på tunga

På deres nye album kan vi høre umiskjennelige vokalharmonier med Ulf Risnes’ stemme i sentrum, det er søte og tiltalende, glade pop-visete melodier. Ulf Risnes synger de fleste sangene. Han har også signert tekst og melodi på de fleste sangene. Hele åtte av elleve. Av de resterende har Risnes skrevet to sammen med Øystein Hegge, mens Truls Waagø har skrevet spor 6, en vakker sang med tittelen Venus. Selvfølgelig måtte man ha en slik tittel med på et album som heter Kjærlighet på tunga.

Lydbildet er dominert av trekkspill, gitar, både helt akustisk og lett elektrisk gitarlyd, småtrommer og kontrabass. Litt hjelp av Trondheim Symfoniorkester har de også fått. Hovedvekten av låter er av det rolige slaget. Kineserne har flettet inn en og annen rocka ompa-melodi som vi husker de også brøt stemningen med på tidligere album, sånn som Jævel på lur midt innimellom vare og nydelige melodier som Hjertemedisin og Så lenge det er varmt fra 1994. Men det er ikke mange slike.

Det første du oppdager av tekstene er lune betraktninger om lykketrikken i Trondheim – Er det ikke Gråkallbanen den heter? – sangen om Venus, og «Gode daga, ingen naboklaga». De er sabla gode på vokalharmonier og koring og søte melodier. Umiddelbart hører vi slentrende, glad pop som setter deg i godt humør. Om man imidlertid tar seg tid til å lytte mer til tekstene, oppdager man at det glade, tilsynelatende bekymringsløse musikalske uttrykket nesten kan skjule flere tekster som omhandler mørkere sider ved tilværelsen. Putselig dukker teksten En liten gutt frem. Det er åpenbart en flyktning som har mistet hele familien sin sangen handler om. Likeledes sangene Vinterbarn og En sunken skatt. Det er mørke, savn og hjemløshet her. Med andre ord møter vi en langt mer moden og kunstnerisk dypere reflektert tekstforfatter enn det musikken tilsynelatende kommuniserer og hvordan bandet fremstår i reklame og presseskriv.

Kineserne nevner selv Beatles som de største musikalske heltene. Det ligger nok én og annen referanse dit mellom linjene her, særlig i det elegante samspillet mellom melodi og vokalarbeid. Kanskje i noen av vendingene i melodi og tekst også. Men slikt er vanskelig å spore tilbake til bestemte inspirasjonskilder. Uansett, dette er et vakkert album som inneholder mange delikate melodier man kan nynne seg igjennom sommerkveldene med, og når høsten kommer kan man sette seg ned med en god vin og fundere mer over tekstene mens man titter ut på en klar høsthimmel. Men ikke forvent det mye musikalsk motstand.

Du kan lese mer om Tre små kinesere i nettutgaven av Norsk pop- og rockleksikon. Bandet har hjemmeside og Myspaceside. De er også på Facebook.

Tre små kinesere: Kjærlighet på tunga 
Utgitt på MBO/MBN.

Publisert: 13. juni 2010.

Filed under: CD-anmeldelser Tagged with: , . - permalink.

Skriv en kommentar