Geirr Lystrup

Vise-Norges kameleon

Geirr Lystrup er visesangeren som ikke lar seg definere, men som ­definitivt har gjort mye for å styrke den norske visetradisjonen.

Lystrup 1 Ida

Tekst og foto:  Ida Svanes Ziener

–Her var det koselig! Vi er på café i Oslo, og Geirr er begeistret for lokalet med med peiskrok og dype lenestoler. Man kan mistenke at det er omtrent slik han har det hjemme også. Vi slår oss ned ved et av bordene. Praten kommer raskt inn på hans nyeste utgivelse, God tid. I tillegg til at dette er en CD, er coveret utformet som en fødselsdagskalender med fine bilder. Alle sangene er knyttet til måneder og årstider, noen er fra tidligere utgivelser mens andre er nyskrevet. Han er opptatt av at hver utgivelse skal oppfattes som en helhet. —Hver enkelt plate er et konsept der det skal være integritet mellom sangene, sier han.

For å tydeliggjøre den musikalske profilen på hver enkelt utgivelse bruker Geirr ulike musikere og arrangører. På den nye plata kan man høre at han gjennom årene har vært inspirert av klassisk og folkemusikk, så vel som bossa og jazz. —Det er ikke uten grunn at jeg har blitt kalt vise-Norges kameleon, humrer han. –Jeg lar meg inspirere av ulike sjangere og uttrykk, den eneste jeg er redd for å plagiere er meg sjøl. CD-omslag - God Tid

Dette bringer oss videre til hans arbeid med arrangører, hvordan forholder han seg til dem? —Jeg ønsker at de skal være fristilt i utgangspunktet, men det vil alltid oppstå noen rammer. Arrangøren fungerer som en medspiller i den skapende prosessen. En av arrangørene Geirr har brukt er komponisten Trygve Brøske. Han forteller en historie fra Russland der plata Samme gamle greia ble til. — Trygve ble med meg og sønnen min til Moskva. Der bodde vi rett ved Den røde plass og øvde på et loslitt konservatorium. Trygve skrev om natta mens jeg sov. Om dagen jobbet vi med de russiske musikerne. Det var en utfordring, men resultatet ble bra. Jeg er fantastisk imponert over kapasiteten til Trygve! Interessen for Russland har Geirr fått fordi han har en bror og en sønn som har studert og snakker russisk. Han har også selv vært i Russland, og latt seg inspirere av kulturen. —Jeg er generelt opptatt av å hente inspirasjon fra andre land enn England og USA. I Brakar og Joanna har jeg for eksempel med en svensk folkemusiker fordi bamsen Brakar er svensk!

Gjennom solidaritetsaksjonen Forut har Geirr også vært mye ute og reist, noe han beskriver som både artig og meningsfylt. Han har formidlet kontakt mellom barn i Norge og utviklingsland, og i dag kjenner hver fjerde norske barnehage til Geirr og sangene hans om Yebo, Vasana og Omis. Det finnes et sosialt engasjement hos ham som ikke er til å komme utenom. —Jeg tar opp aktuelle problemstillinger i samtida som miljø og fremmedfrykt, sier han. Han forteller at han nylig har laget en Haiti-sang som ble fremført under et arrangement på Hedmark. Geirr peker på at musikken har en viktig og samlende rolle i vanskelige tider. —«Et syngende folk kan aldri dø» er en parole som det ligger et snev av sannhet i. Lystrup4

Politikk og paroler var også høyst aktuelt da Geirr begynte som visesanger på 70-tallet. —Visa ble brukt overalt for å fronte «den gode sak» som kunne framstå i forskjellige former, forteller han. —Visebølgen på 70-tallet var et resultat av en politisk engasjert ungdomsgenerasjon med behov for å finne sitt norske uttrykk. Grupper som Vårsøg og Vømmøl gikk i front, og gjorde det mulig for oss andre å komme etter.

Geirr har levd av musikken hele livet. Han er utdannet lærer, men har aldri undervist. —Jeg var heldig og levde på ei tid da visa ble brukt og var en respektert form, sier han. —Det fantes jo en viseklubb i hver by, der man kunne prøve seg og langsomt bli til som artist. Hvis han skulle startet som visesanger i dag, mener han at det måtte blitt i andre former. —Jeg tror at dagens utøvere må basere seg på andre fora enn viseklubbene. De må bruke ulike sosiale sammenhenger til å gjøre seg selv synlig. Han er også opptatt av at nykommerne må få lov til å prøve seg. —Ungdommens kulturmønstring er fenomenalt! sier han engasjert. Og mener at også i kulturskolen finner visa sin plass.

Vi diskuterer rundt det faktum at mange av dagens utøvere skriver tekster på engelsk. Geirr er enig i at de unge behersker engelsk bedre enn foregående generasjoner, men han mener det vil ta lang tid før norsk og engelsk er likestilte språk i barnesinnet. —Jeg tror ikke at du kan skrive ei god vise på et annet språk enn det du har hørt ved sengekanten som liten, sier han. —Jeg har ikke noe imot at folk skriver på engelsk, men jeg kommer ikke under ordene slik jeg gjør med norske tekster. Barnesangboka Mi

Mange kjenner Geirr Lystrup best som mannen bak barneforestillinger som Brakar og Joanna, og Maurits og den store barnålkrigen. —Det er liv i han Maurits ja! utbryter han entusiastisk. Han skal snart ut på turné for å synge sangene sine sammen med barn rundt om i landet. Men han syns det er synd at det å gjøre produksjoner for barn har så lav status. —Der er ofte høyt sparebluss, sier han. Men understreker at det produseres mye bra også. Jeg lurer på hvilket utgangspunkt han har når han skriver for barn. —Da må jeg prate litt med han pjokken inni meg, sier han. —Det er det barnet alle skapende mennesker søker etter hele sitt voksne liv. Det åpne og lyttende barnet. Han forteller at denne åpenheten er viktig i den skapende prosessen. —Hvis du setter deg ned og lytter, lar det stige en tone opp i deg, vil du kunne motta, sier han. —Jeg jobber nå med å skrive salmer om det kvinnelige aspektet i gudsbildet vårt. Da søker jeg etter en kvinnelig gud langt inne i meg. Lystrup

Det kan virke som at Geirr ikke har noen begrensninger for hva han kan engasjere seg i. —Jeg er ikke så opptatt av visa som hellig ku. Hvis vi kan se på visa ikke som et begrenset felt, men som noe som er overalt, har vi ikke noe problem med å berge den gode visa. Det er muligheten til å variere som gjør at jeg har holdt på så lenge, sier han. —Nei, det er artig å leve!

Når jeg lufter tanken om et utdanning for visesangere syns han at det er en spennende idé. Men han mener at det å være visesanger handler mye om ”å væra seg sjøl”. —Kort og godt dreier det seg om å formidle noe til ti eller tusen mennesker som om du formidler det til en som sitter der alene på to meters avstand, og som du har lyst til å fortelle noe som er viktig for deg. Hvis du gjør det med en like god, avslappa, trygg grunntone, så kan du gå rett opp på de største scener i verden.

Han ser også en utfordring i å definere visa som akademisk felt. —Det å være visesanger er sammensatt av så mange profesjoner. Du er verken musiker, sanger, komponist, forfatter eller skuespiller, selv om du helst skal beherske alle disse områdene. Han tenker seg litt om. —Og ikke er du forretningsfører heller, selv om du må forholde deg til økonomi og budsjetter. Geirr driver eget produksjonsselskap, jeg spør hvor mye tid han selv bruker på å administrere. —70 til 80 % av tida, sier han.— Det er trist. Men det blir desto artigere når jeg har tid til å sette med ned med gitaren.

Med denne tidsbruken er det vanskelig å forstå hvordan han har hatt tid til å produsere så mye som han har gjort. 24 CD-utgivelser har det blitt, i tillegg til flere forestillinger og prosjekter. —Føler du at du har god tid? —Ja, det føler jeg. Så lenge jeg lever, har jeg god tid.


Geirr Lystrup: Norsk visesanger, komponist og tekstforfatter født i 22.mars 1949 i Vinje, Telemark. Nå bosatt i Brumunddal.
Driver eget produksjonsselskap: Juni musikk.
Aktuell: CDen God tid og skoleturné med sangene fra den nye Barnesangboka mi.
Les mer om Geirr Lystrup på www.lystrup.no.

Publisert: 5. mai 2010.

Filed under: Artikler Tagged with: , . - permalink.