Med gitarens dominans snakker vi nyere dato: de siste 50–100 år. Bellman brukte den ikke. Harpe, lutt, citrin – en rekke strengeleiker er blitt brukt til å akkompagnere sang opp gjennom historien, men nå har verden altså landet på gitaren. Viser.no ba Amund Bjøness, leder i Nye Skalder og lærer på gitarskolen Onlinegitar.no, om å skrive noen ord om universalharpen som ingen kommer unna.
Amund Bjønness
Gitaren, slik vi kjenner instrumentet idag, har utgangspunkt i den spanske gitaren (guitarra). Her var instrumentet kjent i middelalderen, og det ble spredt til andre deler av Europa på 15 og 1600-tallet.
Instrumentet hadde før dette utviklet seg fra den arabiske lutten, og det kan tenkes at det er den indiske sitaren som er det egentlige utgangspunktet for instrumentets lange vandring.
Går man langt nok tilbake, er instrumentene imidlertid veldig ulike dagens gitarer. Derfor er det greit å holde seg til Spania som gitarens fødeland, fordi det var der instrumentet ble til det vi kjenner det som idag.
Fra den spanske gitaren har instrumentet utviklet seg til mange ulike varianter, størrelser og former. Den klassiske gitaren er et annet navn, og den ble brukt og brukes til kunstmusikk. Samme gitar kalles ofte “nylonstrenger”, utifra strengenes materiale (i begynnelsen ble strengene laget av kattetarmer). I Spania brukes den naturlig nok også til bl.a. flamenco-musikk.
Stål, nylon og el
Det er vanlig å slille melom tre hovedtyper, nemligstålstrenger/westerngitar, nylonstrenger/klassisk gitar og elgitar. Innenfor minst to av typene har det vært en kontinuerlig utvikling, oftest i nær sammenheng med utviklingen av de ulike musikkstilene gitarene ble brukt i.
Man begynte etter hvert å sette på stålstrenger og fikk dermed en kraftigere lyd. På 1800-tallet var disse gitarene ganske små, og det var også i stor grad et soloinstrument. Etterhvert som det ble mer vanlig å spille i band/ensembler, vokste ønsket om større lydvolum fra gitaren. I 1916 ble dreadnought-gitaren første gang laget. Navnet kommer fra et engelsk skip, da formen visstnok kunne likne. Dette er den typiske westerngitaren, med stor, avlang resonanskasse som gav en kraftig klang med mer bass enn før. Nå var gitarlyden kraftig nok til at den kunne høres sammen med andre instrumenter i et band.
Mange foretrakk allikevel den litt mindre gitaren, ofte kalt folkgitaren, fordi denne passet svært godt til fingerspill, og hadde en klang med mindre bass og mer mellomtone. Mange folkgitarer har formen til den klassiske spanske, men er laget for stålstrenger.
I ekte amerikansk ånd laget man også jumbogitaren, dette er den største av alle ordinære kassegitarformer.
På 30-tallet spilte gitarister med storband, og man så etter en måte å forsterke lyden på slik at gitaren kunne høres gjennom de kraftige blåserne. Det ble eksprementert med å sette magnetiske pickuper på jazzgitarer, men det var ikke før på slutten av 40- tallet at halvakustiske elgitarer kom i salg. Gibson ES-175 var en av disse.
Nils Robert Nilsen var kanskje først ute med plankegitaren.
De rene elgitarene uten resonanskasse kom i salg på begynnelsen av 50-tallet. De to mest kjente er Fender Telecaster i 1950 (som het Esquire i de første årene) og Gibson Les Paul i 1952. Les Paul selv var både stor «popstjerne» og en dyktig oppfinner, og han samarbeidet med Gibson i fremstillingen av denne gitaren.
Norske gitarer
Det må nevnes at det ikke nødvendigvis var disse to kjente fabrikkene som var først ute. Liknende gitarer ble laget andre steder, blant annet i Sarpsborg av Nils Robert Nilsen. Gitaren hans het «Nilsengitaren», og den ble produsert i ca 500 eksemplarer fra 1949 til 1952. Det var en ren plankegitar, lik Fenders Telecaster. Nilsen var radiotekniker, og fant selv opp den magnetiske pickupen som satt på gitaren, og fikk patent på den. Gitaren var i massiv mahogny, med gjennomgående hals for å få best mulig etterklang (sustain). Gitaren kom i serieproduksjon en drøy måned før Telecasteren! Designet var stilig, og kunne likne litt på både Telecaster og Les Paul. Robert Normann spilte også på en Nilsengitar.
Historien viser imidlertid hvem som hadde resurrsene og markedsføringsapparatet til å gjøre sine gitarmodeller til «standarder».
«Plankan» fra Sarpsborg kom i 1949, men fire år etter krigen var det ikke mange i Norge som hadde råd til den. I Sverige, derimot… (Bilde fra robertnormann.no)
En annen norsk gitarprodusent var Skau, som laget både kassegitarer og halvakustiske gitarer på 50- og 60-tallet. Det svenske merket Hagstrøm hadde fabrikk på Ammerud utenfor Oslo, og her ble det produsert gitarer fra 1947 til 1962. Det var importforbud av mange varer de første årene etter krigen, deriblant gitarer. Dette er en viktig grunn til at det ble laget så mange gitarer i Norge i den perioden.
En av de nye, svært kvalitetsbevisste norske produsentene i vår tid heter Strand Guitars. De holder til på Jørpeland utenfor Stavanger, og lager ekstremt gode gitarer. Det er et lite firma, og har lange ventetider på sine instrumenter.
Treverk
Her må jeg nøye meg med å omtale stålstrengsgitarer, siden det er slike jeg selv spiller på. Treverket gitaren er laget av, er med og påvirker klangen. På stålstrengere er det vanlig å bruke gran i lokket, fordi gran vokser sent og gir et hardt trevirke, og også fin klang.
Strand Modell 00-14
I kroppen brukes som oftest mahogny eller rosentre. Mahogny gir ofte en litt lysere klang, med klar diskant og moderat bass. Rosentre gir noe mer bass. Ellers brukes også lønn, blant annet i Gibsons Jumbogitarer. Koa er et av de mer eksotiske treslagene som brukes, og regnes for eksklusivt.
I gripebrettet brukes ofte rosentre eller ibenholt. Det siste regnes av mange som det aller beste, og sees oftest på de dyrere modellene, bl.a Martin D-28. Ibenholt er et ekstremt hardt treverk det ser også veldig flott ut på gitaren! Men rosentre finnes også på mange gode gitarer.
Det beste er at gitaren er i heltre, dvs. ikke laminat. Helt tre resonerer noe mer naturlig og gir bedre klang. Nå har de aller fleste gitarer heltre i lokket, også mange av dem som koster ned mot ca. 2.000 kr. For å få en gitar med heltre i hele kroppen, må man ofte ut med 10.000 eller mer. Det er imidlertid sånn at mesteparten av lyden kommer fra lokket. Det fins mange gode gitarer med solid lokk og med delvis laminering, fra rundt 4.000 og oppover. Kjente merker i denne kategorien er Seagull, Cort, Washburn, Martin, Takamine og mange flere.
Utvalget av tre er også viktig. Det er bedre med en gitar i godt laminat enn en med dårlig heltre! I klassen fra rundt 10.000 og oppover finnes det kjente merker som bl.a Taylor, Gibson, Guild, Martin og Larrivee. En av de mindre fabrikkene er Nord-Irske Lowden, et merke som har mange tilhengere.
Konstruksjonen er selvfølgelig også viktig for tonen. Som mange andre instrumenter har også gitaren såkalte tonebjelker. Disse er festet inni gitarkroppen, og mest avgjørene er de som er limt på under lokket. Mange gitarer har såkalt X-bracing, der de altså er formet som en x. Dette regnes som svært bra, og skal gi god klang.
* * *
Det siste, som har aller størst betydning for hvordan gitaren låter, hva kan nå det være? Mitt tips (tatt helt ut fra luften), er personen som trakterer instrumentet. Er du dyktig, kan du få det meste (også dårlige gitarer) til å låte fint.
Men det skader absolutt ikke å ha en gitar som spiller på lag …
Publ. 8. mars 2010.